Skvetten var ikke bare ei katt. Han var katten vår. Her er historien om hans siste reise, og hvordan vi fikk fantastisk god hjelp til å gi han en skikkelig grav.
Her om dagen måtte jeg ta med Skvetten til dyrlegen, han var ikke bra. Kom seg nesten ikke opp trappa, hadde blitt tynn og hadde ikke noe godt katteliv.
Han var nå 12 år. Yngste sønn i huset og meg selv tok han med i katteburet. Vi regnet med at dette ble siste reis for Skvetten, så han fikk med litt kokt sei på et fat også i buret.
Kjørte ned til klinikken i Byåsveien og ventet på å få dommen. Vi fikk være med på undersøkelsen og etter samråd med veterinæren ble vi enige om at han skulle sette ei sprøyte som gjorde at Skvetten sovnet.
Veterinæren gikk ut, slik at vi kunne være alene med katten ei lita stund, før han skulle komme og sette den siste sprøyta. Det var tungt og trist, så vi gikk ut da han kom for å sette sprøyta. Begge med tårer i øynene og klump i halsen.
Les også Signert-skribent Tor Langbachs kommentar: Jeg blir bare så irritert!
Kjørte hjem i taushet
Vi kjørte i taushet hjem og mor i huset fikk vite hvordan det hele hadde vært og etterpå ble det lite prat, vi tenkte nok alle på Skvetten.
Så utpå kvelden kom det en gnagende følelse ... jeg begynte å tenke at vi skulle tatt Skvetten med hjem og begravd han på favorittstedet hans i blomsterbedet utenfor garasjen.
Neste dag ringte jeg for å høre om Skvetten var på klinikken eller hadde blitt fjernet derfra. En hyggelig sekretær sa at hun skulle løpe av sted og sjekke det.
Dessverre viste det seg at dyrene hadde blitt hentet, også Skvetten. De var sendt til Smådyrskrematoriet på Ler.
Jeg fikk nummeret og ringte dit. Snakket også der med en hyggelig mann, som fortalte at dyrene ennå var i en fryser på Heggstadmoen.
Faen tenkte jeg, jeg ringer dit. Også der ble jeg møtte av en utrolig hyggelig mann som sa at det ikke var vanlig prosedyre å la folk komme og rote i sekker med døde dyr og at det måtte være en ansatt til stede.
Klokka var ca. 14.30 da jeg kom til Heggstadmoen og ble møtt av den trivelig karen. I fryseren var det tre store plastcontainere temmelig fulle av døde dyr i blå, grønne og sorte sekker. Det var veldig kjølig og det luktet ikke godt.
Fikk du med deg kronikken om jakten på historien om Lysholms linjeakevitt?
Åpnet sekker
Vel tenkte jeg, her er det bare å starte. Jeg hadde ingen hansker, men åpnet sekker og fant små hunder, katter, rotter og alle slags dyr, men ikke Skvetten.
Klokka nærmet seg 15.00 og stengetid og jeg løftet en sekk og stakk fingeren på ei tann og blødde.
Ingen fare sa den hjelpsomme mannen, hvis du har tatt stivkrampesprøyte, så er det ingenting å tenke på. Vi som jobber her, sa han med et bredt smil, er vaksinert både foran og bak, la han til med det samme trivelige smilet.
Jo, stivkrampesprøyte hadde jeg tatt, så det gikk greit, men Skvetten fant vi ikke og klokka ble 15.
Jeg fikk vite at jeg kunne komme tilbake dagen etter. Min gode hjelper skulle ordne med en tom container som jeg kunne flytte sekkene over i, slik at det ble lettere og lete.
Rett etter nattvakt dro jeg igjen til frysen på Heggstadmoen. Hadde en urolig følelse av at jeg kanskje ikke ville finne Skvetten, samtidig som jeg tenkte at det å grave i døde dyrelik var straffen jeg fikk for at jeg ikke hadde tatt han med hjem med en gang.
Les også debattinnlegget: Rektor og de fleste lærerne hilser ikke på renholderne, de går bare rett forbi
Nederst i containeren
Det samme trivelig smilet møtte meg igjen. Han hadde ordnet med en tom container, hentet et par hansker og ønsket meg lykke til.
Var det kjølig i frysen kvelden før, så var det bitende kaldt nå om morgenen. Kulde og isdamp slo imot meg.
Men jeg begynte på'n igjen. Åpnet sekker og la de over i den tomme containeren. Løftet store og små, men måtte stoppe et par ganger på grunn av neglebit, som gjorde at jeg måtte gå utenfor og få igjen varmen i fingrene.
Men så nederst i den siste containeren lå det en liten blå sekk, og det var ikke mange igjen. Jeg åpnet sekken og der lå han, Skvetten. Der er du ja, tenkte jeg, og følte en veldig lettelse. Nå skal du bli med hjem.
Han lå lettere sammenkrøpet med forlabbene foran snuten, som han også ofte gjorde da han levde. Jeg tok han med meg og fikk også sagt takk for hjelpen til den trivelig karen på Heggstadmoen.
Vel hjemme igjen la jeg Skvetten i det pleddet han hadde brukt å ligge på. La det rundt han og var nå klar til å lage ei grav til katten vår.
Skvettens siste reise ble hjemtur og faktisk en opptur.
Hør våre kommentatorer snakke om byutvikling, boksing og festivalen Starmus (podcast spilt inn live på Byscenen)
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.