Vidkun Rotevatn (Ola G. Furuseth), kona Line Rotevatn (Tone Mostraum) og barna Hennie og Sveinung (Idun og Mikkel Aune Skretting)  Foto: Anne V. Erichsen

Erlend Loe må gjøres tilgjengelig

Den norske kulturarven må være tilgjengelig for publikum. Hvis ikke drukner den i strømmen.


For å se kanskje tidenes beste norske tv-serie, «Kampen for tilværelsen» fra 2014, er det i dag vanskelig å finne en lovlig måte. I en reportasje på NRK nylig fortalte en av forfatterne av serien, Erlend Loe, at det hender han gir folk som kommer innom kontoret hans en kopi på minnepinne, hvis de lover å ikke si det til noen. Det er dessverre et talende eksempel på hvordan mye av den norske kulturarven innen film og tv-serier har blitt utilgjengelig for folk flest. Det skjer paradoksalt nok når digitalisering og strømming burde gjort dette lettere å formidle.

Den økende konkurransen på markedet for strømming av film og tv-serier har så langt ikke sørget for at mer av den nasjonale eller internasjonale kulturarven har blitt tilgjengelig. Tvert imot. Det at DVD og fysiske format er i ferd med å forsvinne, har ført til at mange norske filmer og tv-serier ikke lenger er tilgjengelig for et vanlig publikum.

Det er heldigvis utenkelig at mange av de beste norske bøkene eller musikkverkene ikke skulle være lovlig tilgjengelig for publikum lenger. Vi har blant annet bibliotek for å sikre det. Dessverre mangler det et tilsvarende kulturelt sikkerhetsnett for den audiovisuelle kulturarven. I 2016 tok daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland til orde for et slags norsk Netflix etter å latt seg overraske over hvor lite norsk innhold det var på tjenesten. Fortsatt trenger du ikke mange hender for å telle samtlige norske filmer og serier på strømmegiganten.

NRK og rettighetsorganisasjonen Norwaco ble nylig enig om en arkivavtale som skal gjøre NRKs egenproduksjoner tilgjengelig. Det er bra, men mye av kulturarven i levende bilder er ikke produsert av NRK. Rettighetsspørsmål og en konkurransesituasjon hvor det meste handler om ferskvare, har gjort «Kampen for tilværelsen» utilgjengelig i likhet med mange filmer og serier. Det er ikke et særnorsk fenomen, men i en liten språknasjon er det ekstra viktig at den nasjonale kulturarven er tilgjengelig. Hvis ikke drukner mange norske klassikere i strømmen. Kulturministeren bør ta en kamp for tilværelsen til filmene og seriene som bare «forsvinner» etter litt tid i rampelyset.