Oslo 20220318. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) holder en redegjørelse for Stortinget om krigen i Ukraina. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB  Foto: Håkon Mosvold Larsen

Private trengs, særlig i krisetid

Flyktningkrisen viser at private aktører kan spille en viktig rolle.

På Scandic Hell i Stjørdal skal de nå akuttinnkvartere over 170 ukrainske flyktninger. Når kriser inntreffer, er det offentlige avhengig av å bruke kapasiteten private tilbud representerer. Troen på såkalt nullprofitt i all offentlig velferd passer dårlig med virkeligheten.

Ap har programfestet at asylmottak i hovedsak skal drives av offentlige eller ideelle aktører uten profittmotiv. SV vil utelukke private aktører, det samme vil Rødt. Samtidig viser tall fra Utlendingsdirektoratet (UDI) at ankomsttallene varierer kraftig. I 2015/2016 - under den forrige flyktningkrisen - var det over 30 000 beboere i norske mottak. Høsten 2017 var tallet nede i 7000. Som UDI-direktør Frode Forfang påpekte den gang, er det dyrt for staten å ha mange mottaksplasser stående tomme. Han advarte mot å fjerne hele det private markedet for drift av asylmottak, siden «det kun er disse som er i stand til å bygge opp kapasitet raskt nok hvis behovet for det oppstår».

Ingen vet hvor mange ukrainere som kommer, men regjeringen forbereder seg på at så mange som 100 000 flyktninger kan komme som følge av Russlands invasjon av Ukraina. Det sier seg selv at det ville vært umulig for Norge å ha et offentlig mottaksapparat stående parat til å ta imot så mange. Men private aktører betyr ikke fritt fram. Da Vikhammer Motell og Camping sa at de ønsket å ta imot flyktninger, dro Miljøenheten i Trondheim kommune på kontroll. Manglene de fant, førte til at avtalen ble frosset. Det viser hvor viktig det er at det offentlige kontrollerer at flyktningene får et trygt og godt tilbud, uavhengig av om driften er privat eller kommunal.

SV har fått regjeringen til å sette ned et utvalg som skal se på hvordan kommersiell drift skal fases ut av offentlige velferdstjenester. Vi tror ikke det er veien å gå. Det er allerede dype grøfter i debatten om private innslag i velferdsstaten. Satt på spissen ser deler av høyresiden kun oppsider der valgfrihet trumfer alt annet, mens deler av venstresiden framstiller enhver privat aktør som et grådig sugerør i felleskassa. Sannheten har som oftest en tendens til å befinne seg et sted midt imellom. Det gjelder også her.