Polske Agata Hagen har god utdanning, men etter seks år i Trondheim har hun ikke fått jobb. Her sammen med sin mann hjemme i Trolla.   Foto: Terje Svaan

Arbeidsgivere må skjerpe seg

Det er vondt å lese historien om den høyt utdannede polsk-trønderen Agata Hagen og andre høyt kvalifiserte utlendinger, som har søkt et hav av jobber uten å få napp.

Det er flaut at trønderske arbeidsgivere fortsatt skygger unna arbeidssøkere fra andre land.

I helga skrev Adresseavisen om polske Agata Hagen som har søkt 300 jobber uten å få napp. Hun har en mastergrad i bank og finans, samt en bachelorgrad i psykologi med business fra London. For seks år siden flyttet hun til Trondheim sammen med mannen, som er trondhjemmer. Han fikk seg raskt jobb, mens hun har prøvd beinhardt uten å lykkes. Sammen med en rekke andre i samme situasjon deltar hun i mentor- og utviklingsprogrammet Trondheim Opportunity.

Midtnorsk debatt: Jeg er ikke rasist, men…

Den polske økonomen er en av mange som møter ei stengt dør inn til arbeidslivet fordi navn og bakgrunn oppleves fremmed. Dersom de får jobb, er det ofte stillinger der de ikke får brukt kompetanse og utdanning. Innvandrere er overrepresentert i yrker uten krav til utdanning. Ferske tall viser at 21 prosent av dem har høyere utdanning.

I stillinger der gode norskkunnskaper er nødvendig, er det forståelig om arbeidsgiverne ikke velger søkere som ikke snakker godt nok norsk. Det kan også være andre rimelige årsaker til at kandidaten ikke er kvalifisert. Samtidig viser enkelte studier at det foregår diskriminering allerede i ansettelsesprosesser på grunn av navn. I praksis handler det kanskje like mye om bevisstløse fordommer som bevisst diskriminering. En størknet arbeidslivskultur gjør at sterke nettverk er viktig for å få jobb i visse sektorer. Holdningen og kulturen gjør at arbeidsplasser kan gå glipp av viktig kunnskap og kompetanse.

Midtnorsk debatt: Politietterforskningen var ikke Hansens eneste problem

For teknologihovedstaden Trondheim, som også smykker seg med tittelen kunnskapsbyen, framstår det som kunnskapsløst og umoderne at arbeidsgivere lar seg stoppe av navn og kulturelt opphav. Byen ønsker å tiltrekke seg den beste arbeidskraften fra et internasjonalt jobbmarked. Det er uheldig hvis partnere til utlendinger, som blir ansatt her har problemer med å få jobb fordi de heter noe annet enn «Ola Nordmann».