Shimon Peres´ bortgang forsterker oppmerksomheten om arbeidet for fred i Midtøsten.

Peres har på godt og vondt vært en av de aller viktigste aktørene i den langvarige og tilsynelatende uløselige konflikten.

Historien om Shimon Peres er i store trekk sammenfallende med historien til staten Israel. Peres kom til Palestina før siste verdenskrig. Han var med på å bygge opp den jødiske undergrunnshæren Hagana like før statsdannelsen i 1948. Peres har vært statsminister to ganger, og han har vært statsråd for fem ulike partier i tolv regjeringer. Til slutt var han Israels president fra 2007 til 2014.

I Norge knyttes Shimon Peres først og fremst til den såkalte Oslo-prosessen. Som sosialdemokrat hadde han gode kontakter i Arbeiderpartiet og i det norske diplomatiet. Hemmelige forhandlinger i Oslo mellom Israel og PLO resulterte i en prinsipperklæring som ble undertegnet i Washington i 1993. Den skulle være første skritt mot en fredsavtale der palestinsk selvstyre og israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder var viktige ingredienser.

Sammen med Israels daværende statsminister Yitzhak Rabin og PLOs leder Yasir Arafat, fikk utenriksminister Shimon Peres Nobels fredspris i 1994. I ettertid har vurderingen av Oslo-avtalen vært stadig mindre positiv, og senere har en rekke fredsprosesser gitt varierende resultater. I dag er det lite som tyder på at man er kommet nærmere en løsning. Likevel er det riktig å gi Peres mye av æren for det som tross alt er oppnådd.

Å fremstille Shimon Peres utelukkende som en fredens mann, blir ikke dekkende. Han spilte en viktig rolle da Israel i årene rundt 1960 lurte verden og skaffet seg atomvåpen. Det skjedde med avgjørende bidrag fra Norge, blant annet i form av omstridt eksport av tungtvann. Som forsvarsminister støttet Peres starten av den israelske koloniseringen av okkuperte områder, og han ga ordre til likvidering av palestinske ledere og til kidnappingen av Mordechai Vanunu, mannen som avslørte Israels atomvåpenprogram.

Shimon Peres var like omstridt og mangesidig som landet han viet sitt liv til. Hans arbeid for fred har ikke vært forgjeves, men dessverre er konflikten mellom Israel og Palestina i dag like fastlåst som før Oslo-prosessen. Som den sterkeste part, må Israel ta hovedansvaret for det.