De skal ha for kreativiteten, E.C. Dahls Eiendom. De lanserer forslag om en gondolbane fra Leüthenhaven, via St. Olavs til Gløshaugen.
Sannsynligheten for at ideen blir realisert, er ikke altfor stor, men utspillet er en spennende inngang til den viktige diskusjonen om lokalisering av NTNUs mange forgreninger.
At en Barcelona-inspirert gondolbane i sentrum av Trondheim ville blitt litt av en attraksjon for byen, er det ingen tvil om. Innvendingen er at det er usikkert om den vil dekke et stort transportbehov. Avstanden fra Kalvskinnet til hovedbygningen på Gløshaugen er bare en drøy kilometer i luftlinje, og det går neppe noen folkevandring på denne strekningen.
Kanskje er det først og fremst som turistattraksjon og en «kul greie» for vordende studenter at gondolbanen kunne blitt en suksess, men hvem vil betale over hundre millioner kroner for et permanent tivoli? Hvis Reitan vil spandere, er det en annen sak.
Med sitt luftige forslag setter Reitan-eide E.C. Dahls Eiendom søkelys på campusdiskusjonen. Administrerende direktør Svein Erik Nordbotten mener at et universitet integrert i sentrum er best for NTNU og byen og samtidig samfunnsøkonomisk og miljømessig gunstig. Rent bortsett fra at det også er best for eiendomsselskapet, er dette et velkomment innlegg i en viktig diskusjon.
Reitan-selskap vil ha gondolbane
Campussaken venter på en avklaring. Miljøene på Dragvoll skal uansett flyttes, men det er ikke bestemt hvor stor del av universitetet som skal ligge i umiddelbar nærhet av Gløshaugen og hva som skal ligge på Kalvskinnet/Leüthenhaven. I «verste» fall blir bare Vitenskapsmuseet igjen. Arkitekt Ole Wiig er blant dem som vil ha deler av campus i sentrum og foreslår å flytte kunst, arkitektur og musikk til Nyhavna. Studentene er attraktive for byutviklerne.
Plasseringen av de nyfusjonerte utdanningsinstitusjonene er selvsagt mye viktigere enn en eventuell gondolbane. Både for Trondheim og for NTNU er det avgjørende at man lykkes med å gjøre universitetet til en levende del av byen. I dag fremstår Gløshaugen som en lukket bydel, fjern for dem som ikke jobber eller studerer der.
Uansett hvilke beslutninger som blir tatt, vil universitetet være på Kalvskinnet i mange år. Det er et krevende puslespill som skal legges, med kryssende interesser mellom NTNU-ledelsen, fagmiljøene, kommunen og private aktører. En moderne campus bør leve hele døgnet. Da må både studentene og innbyggerne være der.