I disse dager er det hundre år siden første verdenskrig. Mange mente krigen skulle gi slutt på alle kriger. Men denne krigen tar aldri slutt.

Aldri slutt: Det er hundre år siden første verdenskrig. Mange mente krigen skulle gi slutt på alle kriger. Men denne krigen tar aldri slutt. Dette er temaet i dagens kronikk. Bildet viser tyske soldater og fangene deres. Foto: Ap

Hundre år etterpå lever vi med konsekvensene av første verdenskrig. Og vi vil komme til å gjøre det lenge. Alle bør sette seg inn i hva som skjedd i årene 1914-18.

De fleste har glemt det de lærte i historie på skolen. Noen få ting huskes. Skuddet i Sarajevo er blant det som mange husker fra pugging før historieprøver. Men Skuddet var bare dråpen som fikk begeret til å flyte over. Europa var i kraftig endring. For mange statsledere var krig løsningen.

Europa før første verdenskrig var preget av store og mektige imperier. Storbritannia hersket over en fjerdedel av jorden. I Europa var det tre store keiserriker: Det russiske, det tyske og det østerrikske. Etter krigen var det bare det britiske imperiet som besto som før, til og med styrket. De tre keiserrikene var gått under. Det var nasjonalismen som politisk kraft som skapte første verdenskrig, og det var nasjonalismen som skapte det Europa som kom ut av krigen.

Nasjonalisme er en ideologi som gir næring til et folks ønske om egen stat. Slik var det også i Norge i ti-årene før første verdenskrig, og som førte til norsk uavhengighet fra Sverige i 1905. I Sør-Europa førte den til at store imperier gradvis smuldret opp. Østerrike-Ungarn var et keiserrike med østerrikere (tyskere), ungarere, slovenere, kroater, bosniere (muslimer), tsjekkere, polakker og slovaker innen sine grenser. Ingen av disse folkeslagene hadde egne stater. Men lengselen etter selvstyre var der.

Etter første verdenskrig var det store keiserriket Østerrike-Ungarn ferdig. Landet hadde kjempet i første verdenskrig sammen med Tyskland, og hadde tapt sammen med Tyskland. Dermed ble Polen (som i all hovedsak var blitt okkupert av tyskerne og russerne siden 1790-årene), Tsjekkoslovakia og Ungarn egne stater. Østerrike ble den lille staten det fortsatt er.

Nasjonalismen hadde skapt flere nye stater i Europa. Ikke minst på Balkan.

Balkan har i århundrer vært et veikryss for nasjonaliteter og religioner. I flere hundre år før første verdenskrig var det tyrkerne (Det ottomanske rike) som styrte over hele Balkan. På slutten av 1800-tallet utnyttet nasjonalitetene på Balkan tyrkernes politiske, økonomiske og militære svekkelse til å etablere egne stater: Romania, Bulgaria, Serbia, Albania, Makedonia, Montenegro og Hellas ble alle egne stater. Tyrkerne ble drevet nesten helt ut av Europa, dit de er i dag der landets europeiske tilknytning er i omlandet rundt Istanbul.

Tyrkia var før første verdenskrig en muslimsk stat, men kom ut av krigen som en sekulær stat med svært liten innflytelse utenfor sitt kjerneområde. En verdensmakt var slutt. I dagens Tyrkia er det store spenninger mellom de som vil beholde den sekulære staten og de som vil bevege landet tilbake i en islamistisk retning.

Før første verdenskrig fantes det ikke noe Jugoslavia. En av de viktigste nasjonale endringene etter krigen var etableringen av en stat for serbere, kroater, slovenere, bosniere, montenegriner og makedonere. Landet ble kalt Jugoslavia. Men folkeslagene ville ikke bo sammen. De har lyktes, Jugoslavia forsvant på 1990-tallet og vil aldri gjenoppstå. Krigene i dette området de siste tyve årene er en følge av hvordan Europa ordnet seg etter første verdenskrig. Fortsatt er freden på Balkan en fred som henger i tynn tråd.

Før første verdenskrig hersket tyrkere i Midt-Østen. Etter krigen var de erstattet av seierherrene (som Østerrike kjempet også Tyrkia på Tysklands side, tapersiden i krigen) Storbritannia og Frankrike. De to kolonimaktene sikret seg kontrollen over det strategisk viktige området mellom Europa og Asia. Dagens stater i Midt-Østen fantes ikke.

Konflikten mellom jøder og arabere i Midt-Østen utviklet seg kraftig mellom de to verdenskrigene. FN forsøkte å løse dette da Palestina i 1948 skulle deles mellom de to folkeslagene, og Storbritannia ga opp forsøket på å styre Palestina. Konfliktnivået har ikke akkurat minsket de siste hundre år.

Irak ble også opprettet etter første verdenskrig, og er siden blitt en viktig brikke i stormaktenes og ulike religiøse gruppers ønske om å kontrollere et strategisk og økonomisk viktig område i verden.

Storbritannia og Frankrike lovte mange folkeslag selvstendighet etter at Tyskland var blitt slått i 1918. Jødene og araberne i Midt-Østen fikk det ikke. Det gjorde heller ikke kurderne. Dette folkeslaget har med militær makt skapt et slags Kurdistan (som ikke er en anerkjent stat) i dag, men lever hver dag i krig i Tyrkia, Syria og Irak.

Første verdenskrig løste ikke de nasjonale motsetningene i Midt-Østen. Tvert i mot. Og vi må leve med dem lenge.

Tysklands nederlag, og den straffen seierherrene påførte landet, skapte grobunn for nazismen og Hitler. Uten første verdenskrig, neppe andre verdenskrig. Russlands nederlag i krigen førte til at flere hundre års Tsarstyre gikk under, og verdens første kommunistiske stat oppsto med Sovjet i 1917.

En viktig konsekvens av krigen som startet for hundre år siden er fremveksten av totalitære ideologier som dominerte resten av det tyvende århundre.

Nasjonale motsetninger la grunnlaget for første verdenskrig. De ble ført videre i andre former etter krigen. I det moderne Europa ser vi at nasjonalismen fortsatt er en sterk politisk kraft. Ved hundreårsminnet for det som britene kaller «The Great War» er dette til ettertanke.