Vitenmiljøene i verden er i all hovedsak konsentrert rundt universitetene i de større byene. Det finnes så vidt vites ett unntak: Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT).
Hvem kunne ha innbilt seg for 30 år siden at Levanger og Verdal skulle bli sete for et dynamisk forskningsmiljø, og bli gjenstand for oppmerksomhet fra helsemyndigheter og forskere verden over nå som dataene fra den tredje store Helseundersøkelsen (HUNT 3) analyseres, og den fjerde undersøkelsen er under planlegging.
I kronikken «Forskningsformidling – en risikosport?» i Trønder-Avisa 24. september 2005, oppsummerte daglig leder ved HUNT forskningssenter, professor dr.med Jostein Holmen, forskningsstiftelsens fremste mål i at «et overordnet mål for HUNT er å skaffe kunnskap som kan gi et bedre grunnlag for å drive forebyggende arbeid».
På den bakgrunn kan en se HUNT som et uttrykk for en generasjon til dels radikale medisinere som på 1970-tallet så sykdom som dels et produkt av samfunnsforholdene. Og som ville gripe inn for å endre samfunnsforholdene ved å vitenskapliggjøre politikken. Ikke minst sprang engasjementet ut av en undring over at en rik velferdsstat som Norge kunne produserer så mange unge uføre. I så måte skriver HUNT seg inn i en tenkning som sprang ut av den gamle Venstre-staten, som gikk på at man skulle utforme samfunnet «ad udregningens vej».
Den tenkning fikk imidlertid ikke sitt fulle gjennomslag i sosialmedisinen før på 1930-tallet. Det var ikke minst i kretsen rundt den sentrale nasjonale strategen, Freia-direktøren Johan Throne Holst, at man for alvor begynte å skissere en ny kurs. Liberalismens tilbakeliggenhet skulle slås tilbake (Slagstad 2001). Fra 1916 var en annen nasjonal strateg, for å holde oss til Slagstads terminologi, senere professor i hygiene, Carl Schiøtz, sentral i utmeislingen av en norsk sosialhygiene. Schiøtz var bedriftslege ved Freia Chokoladefabrikk. Schiøtz ble idealvekten og Oslofrokostens far.
Den tenkning som ble utviklet ved Holsts Institutt for samfunnsforskning skulle bli videreført av den markante helsedirektør Karl Evang. Og her finnes en direkte forbindelseslinje fra Schiøtz og Evang til den første HUNT-undersøkelsen (1984-86), som hadde Statens skjermbildefotografering (SSF) som eksekutivorgan. Den første leder for SSF var nemlig tuberkuloseinspektør Otto Galtung (1904-81), en nær venn og elev av Evang. Etter hvert som tuberkuloseepidemien kulminerte, så SSF og Galtung seg om etter andre forskningsfelt (Bjartveit 1997).
Men også ved Gruppe for helsetjenesteforskning hos Statens institutt for Folkehelse (SIFF) syslet man med tanker om vitenskapliggjøring av helsepolitikken. I 1980 blir Jostein Holmen, som senere skal bli en sentral aktør i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, engasjert som stipendiat ved Gruppe for helsetjenesteforskning. Gruppens prosjekt var å studere blodtrykksbehandlingen i allmennhelsetjenesten. Dermed trengte man et behandlingslaboratorium, ikke med rotter, men med alminnelige pasienter og alminnelige leger, som gruppens leder, professor Peter F Hjort uttrykte det. Med fylkeslege Edvard Fjærtofts entusiasme, klarte Jostein Holmen og de radikale legene i Verdal å overbevise Hjort om at Nord-Trøndelag var stedet for et slikt laboratorium.
Den første store helseundersøkelsen, HUNT 1, skulle da også bli en studie av en hel nordtrøndersk befolkning (Holmen 1984). Og nordtrønderne gikk mann av huse da HUNT 1 startet i Meråker en iskald januardag for 30 år siden. Fremmøteprosenten i fylket var gjennom HUNT 1-undersøkelsen på hele 88 prosent. Det store oppmøtet ga grunnlag for valide forskningsresultater som savnet sidestykke i epidemiologisk forskning. «Hele prosjektet hadde preg av et dugnadstiltak, der hele fylket var deltaker», skriver presseveteranen Gudleiv Forr i et jubileumsskrift for Det medisinske fakultet ved NTNU.
I HUNT 2 ble undersøkelsen betydelig utvidet hva angikk tematikken. For eksempel ble sykdommer som kols, depresjon og angst, benskjørhet og hørselanomalier en del av undersøkelsen. Det ble også tatt blod- og vevsprøver av deltagerne, som senere skulle bli del av en storstilt biobank. Aldersgruppen 13-19 år ble også implementert i en egen studie, Ung-HUNT, fra 1995-97. Rundt milleniumsskiftet kunne man for første gang lese av det genetiske alfabetet. Fra nå av hadde man muligheten til å koble livsstilsdata opp mot genetiske data.
Verdalsgruppen kom også til å spille enn ikke ubetydelig sosialpolitisk rolle her til lands. Med sitt feste i det nå nedlagte Norsk Selskap for Allmennmedisin (NSAM) var HUNT blitt en en sental aktør i å motarbeide retningslinjene for behandling av «for høye kolesterolverdier», som ble introdusert av verdenshelsesjef Gro Harlem Brundtland (WHO). Etter Jostein Holmens mening en prinsipiell forskjell mellom å gi livsstilsråd og det å gi medikamenter som skal tas regelmessig over lang tid, kanskje hele livet. «Ved å introdusere et medikament, innfører vi også potensielle bivirkninger», skriver han (Holmen 1994).
WHOs referanserverdier under Brundtland ville ført til overbehandling av friske mennesker, og lagt forholdene til rette for en pågående legemiddelindustri. De radikale legene fra legesenteret på Verdal på syttitallet har dermed stått i frontavsnittet mot den tiltagende medikaliseringen av befolkningen. Bare det alene er grunn nok til å markere forskningsstiftelsens jubileum.