Etter lang tids byråkratisk styre er NTNU stabilt blant de svakeste universitetene i Skandinavia. Intern husleie og parkeringsavgift er noen av sakene vi har blitt premiert med fra forrige periode, ikke mye akademiske prestasjoner å skrive hjem om.
Herrene Bovim og Foss utviser stort mot ved å påta seg ansvar for å berge stumpene.
Vi har ingen bastante svar på de utfordringene NTNU vil møte de nærmeste årene, men vil foreslå noen problemstillinger som vi tror vil avgjøre NTNUs skjebne.
Den tradisjonelle kateterundervisningen i form av forelesninger har lang tradisjon ved universitetet, og bygger på ideen om at den som kan alt skal fortelle til dem som intet kan. Dette var en fornuftig tanke på 1400-tallet, men er nonsens i den digitale tidsalder. Mark Twain sa det slik: «Universitetet er et sted hvor professorens forelesningsnotater går rett inn i studentens forelesningsnotater, uten å passere gjennom hodet til noen av dem.»(vår oversettelse).
Som alternativ kan man velge å engasjere seg i ny digitalpedagogikk og digitale læremidler. Med det digitale mediet kan studenten settes i sentrum og ta ansvar for egen læring. Det blir mye viktigere å stille nye spørsmål enn å repetere gamle svar.
Dagens studenter kan regne med å være yrkesaktive fram til omkring 2055. Den aller beste ballast NTNU kan gi dem er evnen og gleden over å lære noe nytt hver eneste digitale dag.
Den østerrikse fysikeren Wolfgang Pauli sa det slik: «Det bryr meg ikke at du tenker sakte: det som bekymrer meg er at du publiserer raskere enn du tenker.» (vår oversettelse). Forskning med fasit og ensidig fokus på publisering har blitt normen ved NTNU fordi det gir penger i kassa og tilfredsstiller komiteene i Forskningsrådet. Alternativet er å la kunnskapsveksten få den tid som trengs til å formulere nye spørsmål og til å finne fruktbare svar. Ny kunnskap og erkjennelse kan ikke komme på bestilling fra byråkratiske komiteer, den må vokse på fantasiens fruktbare grunn. Det står ikke om penger, men om tanker som er ganske gratis.
Universitetsbyråkratiet er nå på nivå med diktaturet i tidligere DDR, og det blir stadig verre ved innføring av enda flere rigide datasystemer med tilhørende staber, seksjoner og avdelinger på alle nivå. Alternativet er å sanere byråkratiet slik at kun direkte støtte til utdanning og vitenskap blir igjen. Mye kan fullautomatiseres og gjøres papirfritt slik det har vært gjort i en rekke andre bransjer. Tatt i betraktning av at de vitenskapelig ansatte administrerer seg selv, bør det være tilstrekkelig med en administrativ per 25 vitenskapelig ansatt.
Et enkelt skritt er å fjerne fakultetene som ikke har noen rolle å spille annet enn bekvem rapporteringspartner for sentraladministrasjonen. Studieretningene og instituttene tar seg allerede av all kjernevirksomhet så godt det lar seg gjøre under byråkratiets åk.
Campus-saken har ridd NTNU som en mare i hele dette århundre. I det siste har NTNU plassert seg selv på tilskuerplass og latt Trondheim Arbeiderparti ta seg av saken. Agnet har vært nye bygninger i det allerede tettpakkede området rundt Gløshaugen i bytte mot boligtomter og kjøpesenter på Dragvoll. Etter denne linjen kan NTNU belage seg på å være byggeplass i et kvart århundre framover, og likevel ende opp med flere campuser, bl.a. Tyholt, Kalvskinnet og Valgrinda.
Alternativet er å ta saken i egne hender og bestemme seg for å bli et ordentlig universitet. Inntil nå kan NTNU smykke seg med å rangere som beste norske universitet Nordenfjells på internasjonale rangeringer som ARWU og THES. Synes vi det er et passende ambisjonsnivå?
De fremste universitetene i verden har alltid hatt flere campuser uten at det ser ut til å ha hemmet prestasjonene. Oxford, Cambridge, Harvard/MIT har aldri klaget over fysisk avstand mellom sine campuser. Cornell University har for eksempel nylig etablert sin femte campus i New York City. Cornell Tech på Roosevelt Island er et samarbeid med Technion i Israel, og fysisk avstand er naturligvis ingen hindring for godt samarbeid såfremt man har noe fruktbart å samarbeide om.
Vi har en mistanke om at campus-saken ikke er annet enn en dekkoperasjon for å skjule at man har skuslet bort NTNUs store muligheter. Piet Hein sa: «Det er utroligt, hvad man ikke kan, når man af ærlig vilje ikke prøver». Å reise noen bygg er enkelt, og kan kjøpes for penger. Å skape et blomstrende universitet er svært vanskelig, og krever langvarig innsats av helt andre slag enn penger. Arne Garborg skreiv i «Um Pengar» at «Ein kann kjøpa seg lærdom, men ikkje vit, osb.» Vi kan legge til: man kan kjøpe seg en campus, men ikke et universitet på samme sett som man kan kjøpe seg et hus, men ikke et hjem. Som Arne Garborg sa: «Skalet av alle ting kann ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal.»
Med for mye oppmerksomhet og ressurser på nye bygninger, vil det forsømte NTNU ligge på sotteseng når campusen omsider står ferdig. Det hjelper ikke at liket kan glise med nye tenner!
Innen høyere utdanning er det i dag mer fokus på akademisk kvalitet enn noensinne. Rankinglistene er nettopp et uttrykk for dette. Studentmobilitet foregår på et internasjonalt nivå, ikke mellom Gløshaugen og Dragvoll. Skal det på død og liv bygges vil vi heller foreslå at det bygges ti tusen nye studentboliger på Dragvoll.