Mer og mer av forskningen planlegges og styres. Men hvordan kan vi planlegge det uventede?

Artikkelforfatteren mener det må være rom for å følge de gode funn og ideer som dukker opp underveis i et forskningsprosjekt og som ikke er beskrevet i søknaden. Her har Edvard og May-Britt Moser på Kavli-instituttet fått besøk av kronprinsparet. Foto: NED Alley,, NTB scanpix

Forsknings-Norge har nylig avsluttet den store søknads-runden til Forskningsrådet, og de mer ambisiøse har sendt inn sine søknader til European Research Council.

I søknadene har vi beskrevet hva vi skal gjøre de neste tre til fem årene, og hvilke gjennombrudd vi skal gjøre. Det er ikke lenger nok at fremskrittene er store – om de ikke er fremragende eller verdensledende, er det ikke sjanse til å få støtte til sin forskning. I Norge støttes bare det som beskrives med nyordet eksellens.

Det er en innebygget selvmotsigelse i det å skulle beskrive forskningsresultatene man skal oppnå de neste årene. Resultatene skal beskrives i milepæler med tidsangivelse. Hva med de resultatene som man «lover» i søknaden, men som viser seg å være gale eller betydelig vanskeligere enn forventet? Hva med de spennende ideer man får underveis og som ikke er beskrevet i søknaden? På engelsk har man det fine ordet serendipity, som ikke kan legges inn i noen søknad. Denne søknadsprosessen driver forskningen i retning av inkrementell forsk-ning – «stein på stein» – der man som søker må avveie hva er realistisk opp mot det som er et stort, men trolig urealistisk, gjennombrudd, men som er nødvendig å inkludere for å få støtte. Det er vanskeligere å skifte forskningsfelt fordi man mangler kredibilitet utenfor sitt spisskompetanseområde. Dette gjør forskningen mer konservativ.

Her skal jeg fortelle historien om et gjennombrudd i matematikk som ikke kunne planlegges. Historien har fått omtale over hele verden, bl.a. i New York Times, Nature, Discover, Business Insider, CNET og The New Yorker, men den synes å ha gått upåaktet hen i Norge.

Historien er om den kinesiske matematikeren Yitang Zhang. Han tok sin doktorgrad i 1991 ved Purdue University i USA. Avhandlingen resulterte ikke i noen publikasjoner, og Zhangs karriere falt i grus. Han måtte arbeide på motell, som delivery boy på en restaurant, og ta annet forefallende arbeid før han fikk en midlertidig jobb som timelærer på University of New Hampshire. Hele tiden arbeidet han på et problem om primtall.

Tallteori er en av de eldste matematiske disiplinene, og sentralt i tallteorien står primtallene, som er heltallenes «atomer». Lenge ble tallteorien betraktet som en disiplin helt uten anvendelser. Men moderne kommunikasjonsteknologi, bl.a. sikker internetthandel, forutsetter en god forståelse i tall-teori. Primtall er heltall uten andre faktorer enn 1 og seg selv – 6=3x2 og dermed ikke et primtall, mens 5 er primtall. Primtallstvillinger er primtall med avstand 2, for eksempel 11 og 13, 17 og 19. Fins det uendelig mange slike primtallstvillinger? Det er det store spørsmålet. Zhang beviste i 2013 at det fins uendelig mange primtallspar med en fast avstand – ikke nødvendigvis 2 – men et tall mindre enn 70 millioner!

Han sendte sitt arbeid til det fremste matematikktidsskriftet i verden – Annals of Mathematics – og arbeidet ble umiddelbart akseptert og en stor sensa-sjon over hele verden. Det sier mye om journalen at arbeidet av en helt ukjent kineser som sier han har løst et stort problem, faktisk ble studert og ikke bare avvist umiddelbart. Annals refuserer 97% av mottatte artikler. Her skjedde gjennombruddet av en som ikke var ansatt ved de store universitetene, ikke hadde forskningsrådsstøtte, knapt nok noen publikasjoner, og ignorert av alle. Han gjorde noe som ingen trodde var mulig.

Zhangs gjennombrudd var starten på en frenetisk kollektiv aktivitet over hele verden med oppgave å redusere tallet 70 millioner mest mulig. En blogg ble etablert der ideer ble fritt utvekslet. Nå er tallet kommet ned i 246, som er langt mindre enn 70 millioner, men fortsatt et godt stykke fra 2.

Historien har flere lærings-punkter. Jeg sier ikke at vi ikke trenger forskningsrådsprosjekter eller ikke må publisere jevnlig. Og det er nyttig for alle å lage en forskningsplan for hva man vil gjøre de neste årene. Men vi har et stort problem om ikke universitetene kan gi rom for de geniale forskerne som ikke passer inn i et standard A4-format.

Mye forskning kan planlegges; både månelandingen og utviklingen av atombomben og kjernekraften deretter, var styrte forskningsprosjekter. Norges satsing på petroleumsforskning og havromsteknologi er basert på naturgitte forutsetninger, og det er utenkelig at vi ikke har omfattende forskning innen disse områdene. Det europeiske megaprosjektet om Human Brain er iverksatt fordi tiden er moden til å kunne gjøre en samlet innsats for å forstå den menneskelige hjerne. Men Zhangs forskning kan ikke planlegges. Oppdagelsen av penicillin, røntgenstråling, kvantemekanikk og relativitets-teori, utviklingen av Ugelstad-kulene, oppfinnelsen av inter-nett var aldri milepæler i en forskningsrådssøknad. Vi må ha rom for begge deler. Særlig eksperimentell forskning krever langsiktig finansiering som gir handlingsrom utover det planlagte. Universitetene må ha en finansiering og forskerne må ha arbeidsvilkår som tillater nysgjerrighetsdreven grunnforskning.

Science fiction forfatteren Isaac Asimov har sagt «The most exciting phrase to hear in science, the one that heralds new discoveries, is not “Eureka” but “That’s funny...”». Når det skjer, må vi ha mulighet til å forfølge ideene.