Marginalisering i media

En rullestolbruker som programleder? En mørkhudet kvinnelig finansanalytiker som kommenterer norsk renteøkning? En 65-årig gråhåret kvinne som nyhetsanker ved siden av en kjekk 28-årig mann? Hvorfor ser vi ikke dem på skjermen?

Vi snakker om marginalisering i mediene, der en type mennesker eller grupper blir tilsidesatt eller usynliggjort. Deres erfaringer, synspunkter eller interesser blir ikke eksponert i media. Dette er sortering i mediesamfunnet der noen mennesker «teller», mens andres stemmer blir forstummet. Vi lever i etnosentriske samfunn der majoritetsnormen gjelder og der et privilegert sentrum definerer de Andres posisjoner. Innvandrere, flyktninger, etniske minoriteter, arbeidsledige, funksjonshemmede, barn, ungdom og de eldre representer de marginaliserte og utstøtte i mediene. De norske medieforskerne Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen har studert de stemmeløse i norsk presse og gitt eksempler på hvordan utlendinger og minoriteter er blitt oversett og mistenkeliggjort i norsk presse gjennom hundre år. Også marginalisering av det andre kjønn, kvinner, fortsetter i mediene. De blir symbolsk tilintetgjort slik som den amerikanske medieforskeren, Gaye Tuchman, karakteriserer fenomenet. Marginalisering av kvinner i mediebildet har historiske røtter, tuftet på et patriarkalsk samfunn der mannen var normen og kvinnen avvikeren. Den ledende majoritetsnormen WASP (White Anglo Saxon Protestant) stammer fra nyhetsmogulenes forjettede land, USA. Marginalisering innebærer at noen former for erfaring blir definert som perifere, slik som Eide påpeker. Barn og ungdom blir sjelden intervjuet i nyhetsreportasjer i kraft av sin egen stilling som sakkyndige i saker som angår dem direkte. Ofte blir de redusert til illustrasjoner eller brukes som standardbilder når mediene rapporterer om krig, flyktninger og hungersnød. Ikke bare barn og ungdom, men også kvinner og eldre får offerrollen i nyhetene. Oppegående pensjonister kommer ikke til orde pga. sin ervervede kompetanse og livserfaring, men får til nød uttale seg om skarve pensjoner, elendige sykehjem eller representere korridorpasienter. De brukes til å illustrere emosjoner i en nyhetsstereotypi, ofte uten en aktiv aktørrolle, som passive tilskuere. Den finske medieforskeren Irma-Kaarina Halonen har vist hvordan hendelsene på Balkan i begynnelsen av 1990-tallet produserte nyhetsbilder som konsekvent brukte kvinner, barn og eldre som illustrasjoner, et slags nyhetsrekvisita. Min egen forskning fra skolemassakren i Beslan viser det samme. Som regel fremstår innvandrere og flyktninger i nyheter enten som kriminelle, «verdig trengende» eller illustrasjoner til reportasjer om et fargerikt fellesskap. Det hjelper lite at en mørkhudet innvandrer har doktorgrad, de får sjelden lov til å uttrykke seg som ressurspersoner på sitt fagfelt. De kolonialistiske og imperialistiske røttene spøker i bakgrunnen: de med en annen hudfarge blir lett redusert til sjabloner. Ofte pekes det ut ensidig negative trekk ved enkelte minoriteter, med etnisk stigmatisering som resultat - kriminelle eller prostituerte fra et bestemt land representer en hel nasjon. Vi snakker om kumulasjon når mediene gjør én til alle, og individualitet ofres for tilskrevet kulturell gruppetilhørighet. Kumulasjon er ofte knyttet til «fryktens retorikk» i journalistikken, der en trekker fram det negative, det avvikende og det brutale. Dette leder også til at de marginaliserte mangler en mulighet til identifikasjon. Den sjeldne gangen en person i rullestol får ordet, blir hun eller han redusert til en av egenskapene, dvs. sitt handikap. Slik reduksjonisme er ofte paret med stereotypier, forenklede og generaliserende oppfatninger av grupper mennesker. Offentligheten blir fattigere når noen snakker på vegne av andre. Enkelte ganger brukes eksempelets tyranni, som Eide kaller det. Den «vellykkede avvikeren» blir brukt som alibi og er satt til å representere et helt samfunn, som for eksempel en mørkhudet programleder eller samisk popartist. Slike positive avvikere hausses opp i mediene, for eksempel en kvinne som flyr jetfly eller hopper på ski. Også en slik plassering i heltekategorier nedtoner individets sammensatte identiteter og egenskaper. Mer refleksiv journalistikk er nødvendig for å skape et mer nyansert mediebilde. Det er likevel for enkelt å tro at en økning av kvinner som journalister og journalister og med minoritetsbakgrunn retter på skjevheten på kort sikt. Undersøkelser viser at mange kvinner ubevisst adopterer den tradisjonelle mannlige journalistiske normen. Likevel er vi et stykke på vei. Pessimistene påpeker at offentligheten blir smalere og skjevere når noen snakker på vegne av andre. Optimistene tror at marginalisering kan skape konstruktiv motstand og skape alternativer når de utstøtte hever sin stemme fra randsonen. Denne kronikken er et eksempel på det siste: hadde jeg ikke opplevd marginalisering som kvinne og utlending i Norge, hadde ikke denne kronikken sett dagens lys. soilikki@svt.ntnu.no