Selvmordsbombere i skjønnlitteraturen

Ikke mindre overaskende er forfatterens sympati med terroristen, men ikke med ofrene. Det er i Over Ævne II at Bjørnson tar for seg klassekampen mellom industriherrer og arbeidere der prestesønnen Elias Sang putter dynamitt i borehullene og blåser kapitalistene i lufta. For dem som interesserer seg for terrorismens årsaker og selvmordsbombernes motiver er Bjørnsons skuespill lærerikt. Kanskje mer lærerikt enn det vi hører fra såkalte terrorismeeksperter med samfunnsvitenskapelig utdannelse og med arbeidsplass på NUPI, universitetet eller Forsvarets høgskole. Er det slik at skjønnlitterære forfattere er bedre i stand til å forstå terroristene og deres motiver enn de som repeterer pensum i lærebøkene i samfunns vitenskap og psykologi? Og mer generelt: Er kunstnere i stand til å avsløre menneskesinnet, vår væremåte og atferd, mer presist og virkelighetsnært enn vitenskapen?

Terrorisme og selvmordsbombing er aktuelle tema i den politiske debatt. Men til tross for oppmerksomheten er det liten dybde i årsaksdiskusjonene. At skjønnlitterære verk skal ha noe å bidra med når det gjelder terrorismens årsaker og selvmordsbombernes motiver vil nok mange stille seg undrende til. Det er en utbredt forestilling at det trengs «teorier» for å forstå et fenomen. Men hvorfor tror vi vitenskapelige teorier er bedre i stand enn skjønnlitteraturen til å forklare også komplekse og ikke-deterministiske fenomen, som terrorisme, dvs. når det er utallige årsaker som skifter fra gang til gang? Det henger sammen med vitenskapens status og en tro som aldri har vært større enn i dag på at vitenskapen har svaret på alle spørsmål. Det «vitenskapelige» blir ansett som sann og objektiv kunnskap uansett tema, mens det ikke-vitenskapelige, f.eks. diktekunsten, er synsing og subjektive forestillinger, fantasi og fiksjon, noe mindreverdig i en forståelses- og forklarings- sammenheng. Men kanskje kan skjønnlitterære forfattere bidra til en forståelse samfunns- vitenskapene og psykologien må se langt etter.

Troen på vitenskapens ufeilbarlighet har ikke alltid vært like sterk som i dag. I Russland på slutten av 1800-tallet var det forfattere som hevdet at de hadde større forutsetninger for å forstå mennesker og forhold mellom mennesker enn sosial- vitenskapene med sin determinisme eller enkle årsaks-virkningsforklaring. Dostojevskij, Tolstoj og Chekhov karakteriserte ambisjonene om en «vitenskap om kulturen» som latterlig og utfordret dermed den russiske intelligentsia og akademikerne i Vest. I Krig og Fred viste Tolstoj at enhver sosialvitenskap er prinsipielt umulig, og at vi må se på verden på en annen måte om vi vil forstå den. Bokas helt, Prins Andrei, sier: «Hva slags vitenskap kan det være som skal forholde seg til fenomen som ikke er determinerte, men der alt avhenger av utallige betingelser og kombinasjoner av betingelser.» Her ser vi likhetstrekk til det vi forstår ved terrorisme, et fenomen som ikke er determinert på noen enkel måte, men avhenger av «utallige betingelser og kombinasjoner av betingelser». Dostojevskij viste til øyeblikkets betydning og hvor mye som avhang av valget. Menneskets valg gjør en hard, predikerbar vitenskap umulig. Enzens- berger er inne på det samme når han skriver: Essensen i historien om et fortvilet mindretall som bokstavelig talt la sine hoder på blokken kan ikke uttømmes i sosiologiske kategorier.

Bjørnsons Over Ævne II utkom 1895. Det handler om klassekamp, streik og selvmordsbombing. Bjørnson tar parti for arbeiderklassen. Arbeidskjøperne er usympatiske, grådige, uten empati og medfølelse, og stykket handler om hvordan idealismen og moralen får en til å handle overilt. Oppildnet av presten Bratt planlegger Elias Sang å avskaffe undertrykkelse og urettferdighet en gang for alle. Elias Sang argumenterer til tider mer religiøst og filosofisk enn proletarisk: arbeiderne må øve seg i offer, sette seg utover døden, og «…det, vi vil skal leve, må gå gjennom døden», «Vil du rejse liv, så dø for det!». Her er likhetstrekk med dagens selvmordsbombere. For Elias er det martyriets religion som gjelder. Analogien mellom religiøs fanatisme og politisk radikalisme er fremtredende i Bjørnsons fremstilling av terroristens psykologi og motivasjon. Å ofre seg er et nøkkelbegrep for å forstå Elias. Hans medfølelse med dem som lider er drivkraften i hans politiske innsats.

Fremfor å fordømme den anarkistiske terroren og alt dens vesen, behandler Bjørnson den med innlevelse og forståelse. Elias Sang er i stykket ingen skurk: han er tvert imot en idealist med stor evne til medfølelse. Saken han kjemper for, de urettferdige samfunnsforholdene, etterlater ingen tvil om at arbeiderne har retten på sin side. Han er drevet av empati og altruisme, lysten til å gjøre andre godt, altså nestekjærlighet, slik det også predikes i kristendommen. Han ønsker lidenskapelig å ofre seg.

Bjørnson har kommet på innsiden av terroristen. Samfunnsvitenskapen, med dens ideal om objektivitet og empirisk evidens er ikke i stand til å fremstille mangfoldige, komplekse og ikke-deterministiske krefter som skaper terroristen og dermed terroren. Det som kjennetegner skjønnlitteraturen er evnen og lysten til å trenge inn i menneskenes tanker, følelser, få tak i deres refleksjoner om seg selv og andre for på den måten å forstå dem slik at adferden deres kan bli forklarlig. Bjørnson har fremstilt terrorisme og en selvmordsbomber på en måte som dagens vitenskap om mennesket ikke kan erstatte eller gjøre mer virkelighetsnær.