Arrogante forskere eller ignorante journalister?

Som journalistutdannet forsker har jeg møtt mange genuint interesserte forskere og journalister som samarbeider godt for å kommunisere forskning til publikum. Likevel florerer det fremdeles fordommer og nedlatende holdninger i begge leire. Hva kommer det av?

Forskningsresultater om forholdet mellom forskning og journalistikk tyder på at det lett oppstår konflikter mellom forskere og journalister på grunn av ulike arbeidsmetoder og forskjellige profesjonskrav.

Journalister er ikke lenger formidlere av faktakunnskaper, de er blitt fortolkere av vitenskapelige data. Forskere er opptatt av å formidle forskningsresultater, mens journalister kan være mer interessert i å avsløre underliggende politiske agendaer. Vitenskapsfolk introduserer premisser i forbindelse med konklusjoner, mens journalister er interessert i selve konklusjonene. Forskningsresultater stammer fra et langsiktig arbeid, mens journalister produserer nyheter i realtid eller innen korte tidsfrister.

Forskerspråket er abstrakt, spesialisert, forsiktig og detaljert, mens journalister bruker konkret språk med eksempler fra hverdagen og konsentrerer seg om de store linjene. Også målgruppene er forskjellige: forskere skriver til et vitenskapelig fellesskap, journalister til allmennheten. Derfor kan forskere klage på journalistenes «feil», slik som uønsket vektlegging, overdreven bruk av sære detaljer eller utelatelse av vesentlig informasjon. Journalister betrakter en forsker kun som en informasjonskilde blant mange. De vil skrive artikler som er basert på informasjon fra flere kilder, kutte ut for kompliserte data og sette konkurrerende informasjonskilder opp mot hverandre. Mange forskere har også urealistiske krav til journalistenes spesialkunnskaper.

Kildekonflikten oppstår når journalistene velger forskere som kan representere et foreldet syn på saken eller ha interesser av å stå fram som en motpart. Journalister velger ofte kilder på grunn av forskernes tidligere medieerfaringer og ut fra forskerens «konfliktverdi». En ekspertkonflikt oppstår når forskerne selv er uenige om fakta. Kunnskapskonflikt oppstår når mediene omskriver ekspertkunnskap for å gjøre budskapet enklere. Dette leder til beskyldninger om at medieformidlingen er unøyaktig, overfladisk og mangelfull. Samtidig kan det også utvikle seg en prioritetskonflikt når journalister og forskere er uenige om hva som er en god story. Saker som for forskere er relevante og viktige, er ikke de samme som journalister mener er et godt «scoop». Journalistene ønsker å personifisere saker og tilby dramatikk, mens forskere vil formidle nakne fakta. Dette leder til at forskere ser journalister som ignorante sensasjonsjegere, og journalister betrakter forskere som folk som er opptatt av meningsløse detaljer. Kompetansekonflikten mellom forskning og media baserer seg på forskjellige profesjonskrav. Profesjonskoder for en forsker og for en journalist er ikke sammenlignbare, og dette kan lede til en troverdighetskonflikt. Konfliktene blir ofte betraktet som personlige, selv om de er strukturelle. Forskere og journalister har forskjellige funksjoner i samfunnet, og dette er ikke alltid verken forstått eller akseptert av den andre part.

Forholdet mellom vitenskap og journalistikk er to kulturer i spenning. Både forskere og journalister vil være med i spillet, men de kan være uenige om reglene. Forskere kan oppføre seg som om journalistene skulle «oversette» vitenskapelig kunnskap ved å prøve å kontrollere reportasjene eller ved å påvirke vinklingen.

Det vitenskapelige samfunnet har vært temmelig lukket. Noen forskere har vært engstelige for å miste sin vitenskapelige troverdighet i mediene og takket derfor nei til journalister. En slik holdning fremmer mystifisering av vitenskap og skaper inntrykk av en esoterisk ekspertkultur. Forskningen antyder at forholdet mellom forskere og journalister er en symbiose der det er et gjensidig behov for å bruke hverandre til egne legitimerende formål. Journalister trenger forskere, ikke bare til å gi vitenskapelig «ferniss» til artikler, men også for å forhøye sin prestisje og troverdighet. På den andre siden er forskere avhengig av offentlig anerkjennelse, og de trenger publisitet for å få økonomisk støtte til forskning.

I vitenskapelig kommunikasjon har det kritiske paradigmet utfordret det tradisjonelle populariseringsparadigmet, som er basert på at mediene skal formidle «fakta» og «sannhet». Det kritiske paradigmet understreker at det finnes mange konkurrerende sannheter, og at vitenskapelige fakta er konstruksjoner som skapes og fortolkes forskjellig i nye sammenhenger. Forskning og journalistikk er to forskjellige kulturer med sine egne praksiser og måter å produsere og presentere informasjon på. Forskere har ikke alltid forstått de ulike kulturene og forskjellene mellom vitenskapssystemet og den medierte offentlige sfæren.

Det er for lettvint å anklage den enkelte forsker eller journalist. Den som aktivt vil operere innen vitenskapelig kommunikasjon, trår lett i et minefelt, som ved neste korsvei kan lede til tilbaketrekking. Utdanning i vitenskapelig kommunikasjon som en integrert del av forskerprogrammene, eller hospitantordninger begge veier kan fungere som en brobygger mellom disse to kulturene.