Det er ikke bare menneskeliv som blir ødelagt i krigen, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Varvara Hügel (12) fra Kharkov i Ukraina med katten Bantik på flyktningemottaket i Dorohusk i Polen.  Foto: Lise Åserud / NTB

Krigen i Ukraina: Omsorg som motstandsbevegelse

Fokuserer jeg kun på det grusomme, mister jeg troen på det gode i mennesker.

Det smeller i Kiyvs nattemørke. En skilpadde flyr gjennom lufta. Eksplosjonsbølgen kaster henne ut av huset, og hun lander på en idrettsbane femti meter unna. Senere blir hun funnet av en journalist som tar vare på henne. «Jeg lurer på hva denne skilpadden tenkte da hun fløy gjennom lufta?», spør ukrainske Vera. «Hun tenkte nok at hun ikke hadde bestilt denne flyturen.»

Vera er en av de som valgte å ikke forlate Kyiv under angrepet fra Russland. Sammen med flere andre skriver hun på Telegram-kanalen Dnevniki22, som betyr Dagbøker22 på norsk. Dagbøkene føres av mennesker som befinner seg i Ukraina under krigen. Her leser jeg både grufulle og håpefulle historier. Det som skinner gjennom i alle disse historiene er omtanken, ikke bare for mennesker, men også for naturen, for jorden og dyrene som lider under krigen.

Vera skriver om hvor svak hun ble med krigen. En gang holdt hun på å besvime i køen i matbutikken. Hun gikk ut og satte seg på huk for å komme til hektene. Foran henne satt en hund. «Corgier bruker å være så glade, men denne så på meg med en slik tristhet», forteller Vera. «Vi så på hverandre, som om jeg og hunden gråt sammen.» Dette båndet, denne forståelsen mellom kvinnen og hunden rører dypt ved meg. At det finnes en slags ordløs enighet om at vi er i dette sammen, både du som er hund og jeg som er menneske.


Jeg ble kalt «hore» den gangen jeg prøvde å kritisere Putin

Denne uka markerer vi både menneskerettighetsuka og den internasjonale Kvinnedagen. Samtidig pågår det en krig ikke så langt unna. Det får meg til å tenke på alle kvinner som lider i denne krigen og i alle kriger.


Vi husker bildene av ukrainske folk som skjulte seg fra luftangrep i Kyivs tunnelbanestasjoner. Med seg hadde de katter og hunder, som var like redde og rådville som sine eiere. På Instagram følger jeg et ukrainsk ektepar som kjører rundt og redder ensomme hunder og katter i en by under angrep. Ekteparet prøver å finne nye hjem til dem. Deres tidligere eiere enten forlot dem i panikk eller ble drept i krigen.

Min ukrainske venninne Nika, som også ble igjen i Kyiv under luftangrepene, forteller om sin mann Misha som sammen med en annen nabo passer på å gi mat til nabolagets husløse katter. Imens går Nika fra etasje til etasje i den store blokka si og vanner plantene som ble satt utenfor leilighetene til de som flyktet.

Denne omtanken for dyrene og plantene midt i en krig finner jeg også i bøkene til ukrainsk-hviterussiske Svetlana Aleksijevitsj. Krigen har intet kvinnelig ansikt er en samling av vitnesbyrd fra kvinner som kjempet i andre verdenskrig. En av dem forteller hvor smertefullt det var å høre skrikene til en såret hest, mye vondere enn å høre menneskeskrikene. Kvinnen forteller hvordan hele hennes bataljon under et luftangrep sprang og prøvde å redde hestene som beitet like ved, istedenfor å gjemme seg i skogen.


Ukraina: Diskuterer hvor de kan sende datteren sin hvis krigen bryter ut

Smertefullt å tenke på at mitt hjemland kanskje skal angripe et annet land.


Hvor kommer denne ømheten og omsorgen for planter og dyr, i en situasjon der menneskeliv er i fare? Istedenfor å krympe og stivne av redsel, hvorfor myknes og utvides menneskehjertet? Hvorfor strekkes armene ut for å ivareta hjelpeløse husdyr og forlatte potteplanter? Men så minnes jeg historier om russiske soldater som voldtar kvinner og barn, som torturerer og dreper uskyldige mennesker under okkupasjonen av ukrainske småsteder og byer. Og da spør jeg meg selv igjen: Hvorfor? Hvorfor finner denne bestialiteten sted?

Godhet og jævelskap lever side om side. Sånn har det alltid vært i vår verden. Krigen viser denne dobbeltheten på sitt mest ekstreme. Noen mennesker ser ut til å miste menneskelige trekk i krisesituasjoner som krigen, de blir udyr, u-mennesker. Mens andre ser ut til å bli mer menneskelige og omsorgsfulle.

Jeg trenger disse historiene om kjærligheten og omsorgen midt i krigens faenskap. Jeg kan ikke bare lese historier om voldtekter, drap og tortur, som ofte dominerer nyhetsbildet. Fokuserer jeg kun på det grusomme, mister jeg troen på det gode i mennesker. Og hvordan kan vi bygge fred hvis vi ikke tror på denne godheten i folk, i oss selv?


Ja, dette er en eksistensiell krig

Volodymyr Zelenskyj tar feil når han sier at krigen om Ukraina styrer Europas skjebne. Den er viktigere enn som så.


Romanen Three apples fell from the sky av armenske Narine Abgaryan er full av historier om kjærlighet midt i elendighet. Boka forteller om livet i en liten landsby som ligger høyt oppe i armenske fjell. Landsbyens beboere har opplevd både sult, jordskjelv, snøskred og krig. Mange har mistet sine ektefeller, barn og barnebarn. Likevel fortsetter de å bo med aktverdighet og kjærlighet for jorda de lever på, for naturen som omgir dem.

En av hovedpersonene i boka, Anatolia, jobber som bibliotekar. Hun planter blomster i gamle vannkrukker. Biblioteket ligner til slutt en frodig hage, som tiltrekker både svaler, bier og maur som alle får sin lille plass i biblioteket. Anatolia hegner om de små vesener med like stor omhu og ømhet som om barna som besøker biblioteket. Når krigen kommer, blir denne lille oasen lagt i ruiner.

Det er ikke bare menneskeliv som ødelegges og fortæres av krigen. Krigen ødelegger også dyreliv, luften, marka, skogen. Dessverre finnes det maktmenn som istedenfor å ivareta alt som lever, heller vil drepe og ødelegge for sin egen vinning. Da finner jeg en stor trøst i å lese om folk som tar vare på både dyr og planter midt i krigen. Jeg håper at vi kan lære av det.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Jeg håper at vi kan lære å ta ansvar for, og ta vare på, våre medmennesker, dyr, fugler, planter. At vi gjør det også når vi er overveldet av håpløshet og frykt. For vi gjør det ikke bare for deres skyld, men også for vår egen: for å bevare vår menneskelighet i møte med mørke krefter både utad og inne i oss selv. Jeg håper at vi lærer å velge kjærlighet fremfor grusomhet, også i mørke tider. Kanskje spesielt da.

I en situasjon hvor verden ser ut til å rase sammen, kan det å vise kjærlighet og gi omsorg bli en opprørsk handling, en motstandsbevegelse. Og den kan vi alle være med på.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe