Elevundersøkelser år etter år at barn opplever å bli fryst ut og/eller mobbet. Det kan vi forhindre, skriver kronikkforfatteren.  Foto: Rajan Kai

Kan vi ikke sammen jobbe med å forebygge utenforskap?

Elevundersøkelser år etter år viser at barn opplever å bli fryst ut og/eller mobbet. Og vi gjør ikke nok for å forhindre det.

Lille Ove kommer ikke på julelunsjen på skolen fordi det koster 40 kroner. Han blir heller ikke med klassen til byen på 17. mai fordi bussen koster 75 kroner. Sarah kommer ofte ikke i klassens bursdager fordi det forventes gave – noe familiens stramme økonomi ikke har rom for. Sarah har også ferskt i minnet den gaven hun hadde med i forrige selskap, som bursdagsbarnet ikke viste verken glede eller interesse for, i påsyn av klassekameratene under gaveåpningen.


Nye funn om mobbing: - Noen barn kan være mer sårbare

Ett av ti mobbeofre i skolen har opplevd mobbing siden barnehagealder, viser en ny kartlegging fra mobbeombudene.


Så har vi Kevin. Han gruer seg til skoledagen fordi han ikke vet hvem han skal leke med. Ofte står han alene ved lyktestolpen i skolegården og ser de andre leke. Han vil så gjerne være med, men synes det er vanskelig å spørre fordi han er sjenert. Sist han ville spille fotball med guttene på trinnet, fikk han «nei». Han ønsker at noen skal hjelpe ham med å komme i prat med de andre barna, men ingen ser ham. Klumpen i halsen vokser seg større hver dag og læremotivasjonen og iveren som han følte før skolestart, er nå borte.

Når Kevin endelig kan legge bak seg mange tøffe og ensomme år på både barne- og ungdomsskolen, møter han videregående skole med friskt mot, men også her opplever han å være utenfor. Han blir ikke tatt opp i noen av russegruppene som skal holde sammen de neste tre årene og gruer seg til russefeiringen.


Grepet til rektor virket. «Per» gikk fra en times skoledag til å være der hele dager

Stadig flere barn og unge klarer ikke å møte jevnlig på skolen fordi de engster seg for å gå på skolen. De omtales ofte som de sårbare barna vi må prioritere, men i realiteten har vi ikke råd til det.


Mange barn har det som Ove, Sarah og Kevin, men det er ikke alltid synlig. Gjennom jobben i frivilligsentralen har jeg fått innsikt i den skjulte fattigdommen i Trondheim. Fattigdom rammer uansett hudfarge, kulturbakgrunn og utdanning. Flere trenger mathjelp.

I tillegg viser elevundersøkelser år etter år at barn opplever å bli fryst ut og/eller mobbet. I en artikkel i Adresseavisen kunne vi lese at kartlegging gjort av mobbeombudene, viser at ti prosent av mobbetilfellene kan ha startet allerede i barnehagen. Det gjør vondt langt inne i hjerterota å tenke på at et barn kan oppleve utenforskap og krenkelser allerede fra barnehagen, og at dette følger dem videre i barne- og ungdomsårene. Det gjør meg også frustrert, for jeg mener vi ikke gjør nok for å forhindre det.


Dersom vi skal bekjempe utenforskap blant barn og unge, må vi jobbe på flere nivå. Vi tenker at skolen skal være gratis! Det er den i praksis ikke når elevene må betale for å være med på arrangement i skoletiden. Skal barna delta på påskefrokost og være med bussen ned til 17. mai-markeringen, så må de betale. Dette ekskluderer barn i familier med utfordrende økonomi.


Løsningen synes i mitt hode å være enkel: For at lille Ove og familien skal komme neste gang, kan man ha kurvfest på påskefrokosten. Alle foreldre tar med noe. Da kan man, om man mottar gratis mathjelp fra en veldedig organisasjon, ta med noe hjemmefra. Har man ikke mulighet til å ta med, så blir det ikke synlig blant all maten. En bonus kan også være at man får smakt indisk kotletts, spansk paella eller eritreisk Injera, og på den måten gjør de mange ulike kulturer mindre fremmed.



Man kan også organisere 17. mai på annet vis. Dersom det ikke er penger å hente fra tilskudd eller andre inntektskilder til å dekke busskostnader, så bør man kanskje vurdere en lokal markering av 17. mai, slik at alle får lik mulighet til å delta? Kanskje et kontroversielt spørsmål som rokker ved en mangeårig tradisjon, men må man hvis skolen ikke er i gåavstand fra byen, reise ned dit for å gå i tog? Tenk hvor mange i nærmiljøet vi kunne gledet med barnetog, korpsmusikk, flagg og latter i den enkelte bydel. Da kan også de som ikke kommer seg ned til byen av helsemessige eller økonomiske årsaker, få ta del også.


Barnebursdager trenger vel strengt tatt ikke gaver? Det gjør det mulig for Sarah å delta i bursdagene til klassekameratene når ikke mamma og pappa må bruke penger de ikke har. Dette kan man bli enige om klassevis hvis ikke skolen har dette som en del av sin profil. På Sinsen skole i Oslo har FAU kommet med konkrete forslag til inkluderende bursdager. De foreslår helt gavefrie bursdager der barna i stedet kan lage hyggelige kort til bursdagsbarnet, eller at foreldrene til bursdagsbarnet kjøper en felles gave fra alle barna til maks 200 kroner fra egen lomme, alternativt at hvert barn bidrar med ti kroner til gaven.


Kevin skal ikke daglig være alene uten noen å leke med. Selv om hensikten er god, så hjelper det lite med «bli med»-benken i skolegården når de kuleste barna sitter på den og bruker den som hengeplass. Selv om den er ledig, er terskelen høy for en sjenert elev å sette seg på den i håp om å bli plukket opp av en ny venn, slik hensikten opprinnelig er.

Barn trenger hjelp av voksne. De ansatte har et ansvar for å observere, være til stede for barna, se etter de som står alene og følge med på hva som skjer i de store gruppene. Dersom en voksen ser Kevin stå ved lyktestolpen, har de et ansvar for å sjekke det ut. Tar han en pause fra leken, eller har han ikke lekt med noen?

Barnehager og skoler bør ha flere voksne – voksne som kun har fokus på det psykososiale miljøet. Et av mine hjertebarn er pilotprosjektet vårt «jeg er her for deg», der frivilligheten går inn som en ekstra ressurs i småskolen. Den frivillige er varm og raus i møtet med barna og hjelper dem inn i lek, observerer, lytter, trøster og trygger.

Lærerutdanningen bør ha rikelig med praksis på observasjonsteknikker og utfordrende situasjoner i skolehverdagen. Jeg har hørt begrepet «praksissjokk» fra flere nyutdannede lærere når de står ovenfor situasjoner og utfordringer som de føler at de ikke har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere. Det er viktig å ruste nyutdannede SFO-ansatte og lærere slik at de klarer å både avdekke og håndtere utfordringer.

Utenforskap kan forebygges fra flere hold, men det krever at vi tør å tenke nytt. Løsningene er enkle i teorien, men er de det i praksis? Ja! Jeg mener det står på viljen hos den enkelte forelder, til trinnkontaktene, hos FAU, hos lærere og rektor, til å gjøre en innsats. Vi må anerkjenne at inkludering starter innenfra, fra våre egne kjerneverdier og holdninger til verdier og holdninger i skolen.

Våre verdier bør gjenspeiles i holdningene og handlingene våre. Er dine verdier rettferdighet, medfølelse og ansvarlighet, så bør du også handle ut ifra disse. Da tenker du på de andre barna, og hva du kan gjøre for at lille Ove, Kevin og Sarah skal føle seg inkludert når du planlegger en bursdag eller et arrangement.


Sitter du som trinnkontakt eller representant i FAU, så har du et ansvar for å tenke utover din og ditt eget barns tilfredshet med skolen. Kommentarer som «utenforskap har alltid eksistert i skolen, det er bare slik» – som respons på hva vi kan gjøre for å inkludere de ensomme barna i fritidsklubben, holder ikke for meg!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe