Staten bør ikke nekte transpersoner medisinsk behandling

Kjønnsbytte er en av de tryggeste avgjørelsene voksne tar. Hvorfor er det så vanskelig å få lov?

Voksne bør i utgangspunktet få lov til å bestemme over seg selv og sin egen kropp, med mindre staten har en god grunn til å begrense friheten deres. Staten har ikke det når den nekter transpersoner medisinsk behandling. I dag er den Nasjonale Behandlingstjenesten for Kjønnsinkongruens (NBTK) behandlingstilbudet for mesteparten av norske transpersoner. For å få behandling der må man gå igjennom en prosess som ofte varer flere år. Da får man kanskje godkjenning. Ordningen er problematisk.

Fakta er at under to prosent angrer på å bytte kjønn, og en stor andel av de igjen angrer på grunn av mobbing og diskriminering, ikke fordi de ikke er trans likevel. Når det gjelder voksne, så er ikke det at et fåtall angrer på et valg en god nok grunn til å nekte andre å ta det valget, spesielt når denne nekten påfører stor lidelse. Angreprosenten på to prosent gjør kjønnsbytte til en av de tryggeste avgjørelsene voksne tar. 40 prosent av ekteskap ender i skilsmisse. Én av fem studenter bytter studie og/eller studieplass. Halvparten av arbeidere vurderer å bytte jobb, en tredjedel vurderer å bytte bransje. Åtte prosent av foreldre angrer på å få barn. En av sju kirurgiske pasienter angrer. Så hvorfor stilles det så mye sterkere krav til oss?


Etterlysning: Hvor er de transvennlige fastlegene?

Jeg kan telle på én hånd hvilke leger som er villig til å sette seg inn i dette fagområdet for å bistå med medisinsk behandling for sine transpasienter.


NBTK begrunner sin konservative holdning til dels med at det er lite god forskning på behandling av kjønnsinkongruens. Men, den forskningen som faktisk finnes heller mot at medisinsk behandling har positiv effekt – det er også det du får høre om du spør pasientgruppen. Det at det eksisterer akademisk usikkerhet betyr egentlig at staten ikke har et grunnlag til å begrense voksnes autonomi. Usikkerheten bør gjøre at behandlingstilbudet heller mot frihet og ikke mot tvang.

Men hvorfor er det så ille at NBTK kan bestemme om pasientene skal få behandling? Problemet er at ingen kan gå inn i hodet til en pasient og finne ut hva de egentlig tenker. Behandlere screener for psykiske lidelser og dømmer basert på hvilken grad pasienten passer innenfor rammene av kjønnstereotypene til deres foretrukne kjønn. Transkvinner i Norge som skal til NBTK har en større sjanse for å bli tatt seriøst og få behandling dersom de sminker seg, går i skjørt, bluse, og falske bryster.


Den internasjonale transsynlighets-dagen:

- Vi er ikke spesielt opptatte av kategorier, men blir «stuck» i et system som er veldig opptatt av det

Det eneste som ikke minnet særlig om et Pride-opptog, var været.


Behandlerens rolle som dommer kan ødelegge forholdet til pasienten. Pasienten har et sterkt insentiv til å misrepresentere seg selv for å nå behandlingskriteriene. Det kan bety at pasienter ikke sier at de har tvil om kjønnsbytte, og at de ikke søker behandling for depresjon- og angstlidelser eller andre psykiske lidelser. Det gir pasienten en grunn til å være redd for behandleren, og en grunn til å ikke stole på dem, uavhengig av hvor gode hensikter de har. Pasientenes insentiv til uærlighet gjør også at forskingsdata samlet inn på NBTK har en statistisk bias, og at behandlerene får et forvridd syn på pasientgruppen fordi pasientene prøver å oppfylle fordommene de allerede har. I media utrykker NBTK ofte at pasientene deres ikke sier noe om at de er misfornøyde, men det er nok ikke fordi de ikke har misfornøyde pasienter. Grunnen er at det er oppleves skummelt, og kanskje rett og slett som dumt, å se en person som kan dømme deg til å være ulykkelig resten av livet ditt inn i øynene og si at du synes de gjør en dårlig jobb.



Grunnen til at NBTK screener for depresjon- og angstlidelser er at medisinske kjønnsbytteprosesser ikke er lette, selv om de er riktige. I praksis er det en andre pubertet, og det kan være tungt hvis man har balast. Men derfor burde behandlingstilbudet være lagt opp for å hjelpe sårbare pasienter, og ikke slik at de får en grunn til å la være å søke hjelp. Enda verre er det at behandlingstilbudet gir sårbare mennesker en god grunn til å slite mer. Lange ventetider, usikkerhet om når, og om, ting skjer, og behandlere man ikke nødvendigvis stoler på, er alle gode grunner til å føle mer på tristhet og angst. Det er i tillegg til at man allerede har kjønnsinkongruens, og at man i møte med helsevesenet blir umyndiggjort og behandlet som om man ikke er mentalt kapabel til å bestemme over seg selv og sin egen kropp. Dette er ikke en oppskrift for å hjelpe sårbare mennesker, det ligner mer på en oppskrift for å skape sårbare mennesker. Transpersoner har høyere selvmordsrater enn resten av befolkningen, og hva tror du suicidale mennesker gjør når de nektes behandlingen som kan gjøre de lykkeligere fordi de er for ulykkelige?



Det er på tide at voksne transpersoner får bestemme over seg selv. Det er på tide at de får behandlere som er der for å hjelpe, og ikke for å dømme. At de får kortere og bestemte ventetider som gir trygge rammer, fjerner årevis med usikkerhet, og hindrer at pasientene straffes når helsesystemet er overbelastet. Det er på tide at vi blir behandlet som likeverdige voksne mennesker.

Alt dette er lett å oppnå. Man kan fortsatt ha krav om virkelighetserfaring og samtaler med psykologer som gir informasjon og veiledning, men ved å gi pasienten lov til å bestemme om de skal begynne behandling selv etter en fast tidsperiode, skapes det tryggere rammer og et pasient-behandlerforhold bygd på tillitt, ærlighet, og likeverd. I seg selv mangler Staten gode grunner til å begrense voksne transpersoners autonomi. Når behandlingstilbudet i tillegg har flere negative konsekvenser for pasientgruppen er det helt tydelig at reform er nødvendig. Reform kan rett og slett redde liv.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!