Vi vil få flere skred som dette raset i Støren fremover. Kronikkforfatteren skriver at vi må gjøre mer for å motvirke klimaendringene, og at det kommer til å gjøre vondt for mange.   Foto: Morten Antonsen

Ikke opp til «noen» å løse globale kriser, men opp til «oss»

50 år har gått siden vi forsto at vi kollektivt ødela verden og at «noen» måtte redde den.

I forrige uke gikk et jordskred på Støren. 14 boliger måtte evakueres. Med økte klimaendringer vil vi se mer av dette også her i Trøndelag. Vi vil få flere jordras og skred og ekstremvær. Og det er ikke noen nyhet. Vi har visst at vi har påvirket miljøet lenge. I år er det faktisk hele 50 år siden Miljøverndepartementet ble opprettet i Norge – 8. mai 1972. Vi var først i verden med dette. Det er også 50 år siden Stockholm konferansen, den første globale miljøvernkonferansen i FN. Da verden, inkludert Norge, endelig forsto at vi ikke kunne prøve å løse miljøproblemene hver stat for seg selv, men at internasjonalt miljøsamarbeid var nødvendig. Men nå, 50 år senere, står vi likevel ovenfor større miljørelaterte utfordringer, nei kriser, enn vi noensinne har gjort før. Og det er ikke bare jordras.

Se Ungdommens klimatoppmøte som ble arrangert 7. april!

Vi puster inn plastpartikler. Temperaturen øker. Havnivået stiger. Arktis smelter. Arter vi ikke engang vet eksisterer dør ut. Jeg er bare 14 år og har aldri opplevd en verden uten disse krisene. Det samme gjelder de fleste i både min og mine foreldres generasjon. For allerede i 1946 så vi som menneskehet for første gang et bilde av vår planet fra utsiden, et bilde tatt av et tysk romfartøy fra verdensrommet. Og i 1972, samme år som både Miljøverndepartementet og Stockholmkonferansen, fikk vi se det første fargebildet av hele kloden vår, «the blue marble». Da forsto, eller burde vi ha forstått, at ressursene våre faktisk var begrenset til nettopp denne blå kulen.


Dette ødelegger livsgrunnlaget vårt!

Jeg vil tro at de fleste vil svare 'nei' på dette spørsmålet. Men allikevel tilsettes det plast i alt hvor det tilsettes kan.


I Stockholm forsto alle også at «noen» måtte gjøre «noe» med miljøproblemene vi sto ovenfor. Likevel, til tross for gjensidig enighet, var det like bred om ikke bredere enighet om at økonomisk vekst måtte opprettholdes. Dette er ironisk, siden vi nå forstår at dette ikke nødvendigvis er forenelig med beskyttelse av miljøet vårt, enten veksten er grønn eller blå. Denne første globale miljøvernkonferansen var likevel starten på en ny tid. Det var avgjørende i miljøpolitikken og ble en kickstart på klima- og bærekraftsdebattene vi kjenner fra i dag. Definisjonen av bærekraftig utvikling kjenner vi godt (for hvem vil ikke ha både i pose og sekk): «En utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.» Definert i 1987 av FNs Verdenskommisjon, med vår egen Gro Harlem Brundtland som leder. Vi var fremdeles best i verden på miljø. Så, 20 år etter Stockholm i 1992, ble derfor enda en ny miljøkonferanse arrangert, Earth Summit i Rio De Janeiro, hvor «noen» virkelig skulle ta for seg de store utfordringene og løse de sammen.

To avtaler som du kanskje kjenner til kom ut av Earth Summit i 1992, fremdeles lenge før jeg ble født i 2007, Naturavtalen og Klimaavtalen. Hovedfokuset til Naturavtalen er å bevare og bruke naturmangfold mer bærekraftig, og dele fordelene ved bruk av naturressursene rettferdig. Klimaavtalen fokuserte på reduksjon av klimagasser. Og vi var optimistiske i 1992. NÅ var samarbeidet godt i gang. Nå skulle verden virkelig reddes. Det hadde bare gått 20 år siden Stockholm og bildet av den blå klinkekulen tross alt. 20 år senere, på Rio+20, ble de 17 målbare bærekraftsmålene vedtatt. En oppdatert klimaavtale, Parisavtalen, fikk vi i 2015. En plastavtale skal forhandles fremover, og arbeidet ledes av nok en norsk miljøminister. Og nå i år, i 2022, skal vi også få en ny og mye strengere Naturavtale. Men er det for lite, for sent? Eller kan vi fremdeles ro oss inn? Og unngå flere jordras, som denne gangen heldigvis ikke endte i tragedie?


Familien i Trondheim senker temperaturen inne for å få «råd» til å besøke besteforeldrene

Mika (6) og Marte bytter ut storfekjøtt med skrei i tacoen. Slik sparer de utslipp som tilsvarer seks flyturer til Oslo i året.


For nå har det faktisk gått 50 år siden stater møttes i Stockholm. Enda lengre siden vi så hvor liten og sårbar planeten vår var. Mye har skjedd, selvfølgelig, men ikke nok til å redde verden. Enda. Jeg og mange andre ungdommer har fulgt beslutningene om å redde naturmangfold og senke klimagasser nøye siden vi forsto hva som skjedde. Jeg gikk ut på gata som 12-åring med flere hundre andre ungdommer og protesterte for en bedre fremtid. Jeg gjorde det for å spre bevissthet rund hele saken. Det er ikke en sak vi kan skyve fra oss. Siden 1880 har temperaturen på jorden økt med 1,1 grader. En tredjedel av fiskebestandene er overfisket. Både villaksen og villreinen i Norge er rødlistede. Så mange som 150 av jordens arter dør kanskje ut hver eneste dag. Og ekstremvær er ikke uvanlig. Heller ikke jordras. Eller en vinter med regn en dag og snø den neste.


- Klærne må bli dyrere

- De siste årene har klessalget skutt i været. Én grunn er at klær er kunstig billig, sier Anja Bakken Riise.


Gjennom mine første 15 år har jeg hørt påstander fra voksne som «Det er ikke så enkelt» og «Det er gjort mye». Jeg kan si meg enig i at mye er gjort, men jeg står ved min påstand om at det ikke er nok. Det er engasjementet som mangler. I Stockholm i 1972 forpliktet 113 land seg til å bevare naturmangfold og redde klimaet. Så det vi må gjøre er å endre «råd» og «mål» og «ambisjoner» til å faktisk ta grep. Vi, ikke «noen». I 2022 skal det igjen holdes en konferanse i Stockholm. Det er for å markere de 50 årene som har gått siden klimaendringene ble anerkjent som et stort problem og stater forsto at de måtte samarbeide.

50 år har gått og temperaturen på jorden øker fortsatt raskt. Det har vært 50 lange år, endring har skjedd, men vi må gjøre mer, og det vil nok gjøre vondt for mange, ikke bare «noen».

Dette arbeidet ble gjort i samarbeid med leder for SINTEFs konsernsatsing på Naturmangfold og arealbruk, sjefforsker Rachel Tiller, ved Avdeling for Klima og Miljø på SINTF Ocean. Hun veiledet Yrsa May under utplasseringstiden på SINTEF Ocean.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe