Arkitekt Knut Selberg mener at fortettingspolitikken i Trondheim slår feil ut. Vi får blokker i byen, og mange flytter heller til nabokommunene. Arkivbilde av Trondheim fra 2017.  Foto: Morten Antonsen

Trondheim mangler en masterplan

Byen vokser og vi har ingen langsiktig plan for hvordan det bør skje. Nå ender vi opp med en tilfeldig klattby.

Trondheim vokser med cirka 3000 nye innbyggere hvert år, noe som krever omtrent 1000 boliger for å dekke behovet. Om det fortsetter vil vi få en by med 400 000 innbyggere om 65 år, vi kommer dit på mindre enn én levealder. Dette er betydelig byvekst som krever langsiktighet, politisk konsensus og vilje til å ønske den byen som kommer, enten den er planlagt eller oppstår gjennom ulike klatteplaner som i dag. Det er ikke sikkert det er klatteplanbyen vi vil ha, eller ønsker.


Jeg hadde håpet at Hallset var et arbeidsuhell

Vi må stille de samme kravene til arkitektoniske kvaliteter til nye bygg på Flatåsen som vi stiller til Bakklandet eller bryggerekka. I dag følger vi ikke vedtatte planer, og vi svikter bydelene.


Trondheim mangler en strategisk byutviklingsplan, en masterplan eller en gammeldags generalplan, som definerer hvor vi vil være om 50 år. Alt som skjer før det, blir da en trinnvis framrykking mot «noe». Alternativet er en framtidig by som aldri har vært spesielt nøye planlagt, samlet eller helhetlig, men som bare ble som den ble gjennom fragmenter her og der.

Problemet er at kommuneplanens arealdel er alt for korttenkt med sine maks 12 år. Kommuneplanens arealdel (KPA) skal nemlig revideres hvert fjerde år og oppdateres hvert 12 år. Dette betyr at planhorisonten er kort. Den langsiktige strategiske utviklingen av Trondheim i et 30 – 50 års perspektiv mangler. Hvor er vi og hvor skal vi? Og ikke minst, hvordan kommer vi dit?


Politikerne må bli flinkere til å bestemme hvordan byen skal vokse

Bystyret sa før helga ja til to omstridte byggeprosjekt i Midtbyen. Det er viktig at sentrum utvikles, men politikerne bør ha bedre kontroll over hvordan det skjer.


Byfortetting er det overordnede mål. Det har både gode miljøegenskaper og reduserer unødvendig arealspredning. Dette handler om flere ting, som blant annet jordvern og potensialet for miljøvennlig transport. Sluppen (Nybyen), Tempe og Nyhavna nevnes ofte i denne sammenheng, og alle disse områdene sammen med Brattøra, når godsterminalen flytter på Heggstadmoen, er viktige og riktige byfortettingsområder. Problemet er imidlertid at denne utviklingen ikke er kommet ordentlig i gang, og vil heller ikke gjøre det, på mange år. En må sette i gang flytting av bedrifter som i dag ikke har steder å flytte til, for å frigjøre arealer til byfortetting. I tillegg må en utvikle komplekse reguleringsplaner, alt tar tid. Det er manko på regulerte, ledige og byggbare næringsarealer. At Nyhavna, Sluppen, Tempe og Brattøra legges inn i KPA er fint og riktig, men en bør være bevisst at det tar mange rulleringer før utvikling i disse områdene tar av. Med andre ord: vi har ingen arealreserve i det korte perspektivet.

Trondheim kommune har en fortid som forurenser med søppelfyllinger på Sluppen og Lade. Diskusjonen går om en kan bygge boliger på disse fyllingene. Det kan en uten risiko, bare en vet hva en gjør, men kommunen sier nei så langt (advokater er for ofte problemorienterte). Poenget her er at det vil ta lang tid før det skjer noe, minst en rullering av KPA (4 år).


Forskere reagerer på fortetting: Takk ja til kaffe hos Ester!

En bærekraftig by er en god by å bo i. Det er en inkluderende by, hvor demokratisk prosess er sterk og hvor alle samfunnslag føler at de blir hørt.


Trondheim kommune har vært flinke til å kreve høy tetthet, og dette generer en uendelig rekke av boligblokker der den ene gjerne ligner på den andre. Problemet er at mangelen på prosjekter i Trondheim kommune med nye kjedehus, rekkehus og i det hele tett lavhusbebyggelse gjør at dette markedet i all hovedsak er flyttet til nabokommuner. Det bygges slik type bebyggelse som aldri før i Malvik, Melhus og Skaun. Effekten er at Trondheim bare betjener deler av det samlede boligmarked gjennom blokkbebyggelse. Konsekvensen av fortettingspolitikken er en arealspredning uten historisk sidestykke til nabokommunene. Det gode har blitt det godes verste fiende. Dette er et paradoks. Målet er jo samordnet boligareal-og transport med sosial bærekraft, og ikke en politikk som skaper byspredning ut til nabokommuner og fragmentering av byen gjennom manglende langsiktige planer.

I prosjektet «Okstad Park», der jeg er prosjektleder i Selberg Arkitekter AS, prøver vi å få til en byfortetting som kan finne sted nå, da sosial og teknisk infrastruktur ligger klar. Vi prøver også å få til blanding med tett-lav boligbebyggelse og blokker med familievennlige størrelser slik at det skal bli et alternativ for at Trondhjemmere kan bo og arbeide i Trondheim, i en bebyggelse som i dag i all hovedsak er betjent i markedet av nabokommuner. Dette med en tetthet som møter myndighetenes krav til arealeffektivitet.

Det er tilsluttende fortetting på to sider, nært Tillerbyen og ditto arbeidsplasser, nærhet til metrobuss-stasjon med mere. Prosjektet er et godt alternativ for at Trondhjemmere kan bo og arbeide i Trondheim, i en bebyggelse som i dag i all hovedsak er betjent i markedet av nabokommuner. Folk ønsker å bo i Trondheim, og ikke alle ønsker å bo i blokk.

Les flere saker om byutvikling her!

Arealer som er der, og vil utvikles, som Nyhavna, Brattøra, Tempe og Sluppen, kommer, men ikke nå. Det er svært mye som ikke er løst, forutsetningsrekkene for å komme i gang er lange og noen må flytte på seg først. I arbeidet med KPA holder det ikke å bare legge til arealer og si det er nok, men en må også legge inn at utvikling tar tid. Dette krever at, enten vi snakker bolig eller næring, en legger ut mere arealer enn behovet . Typisk to til tre ganger mer for å skape forutsigbarhet og konkurranse på pris så vel som kvalitet. Prosjektet Nedre Elvehavn tok for eksempel 30 år fra oppstart til det var ferdig utviklet. Brøset er ikke ferdig utviklet, og området er stadig under planlegging. Ting tar tid. Fra et område ligger godkjent i KPA til byggearbeider kan starte, tar det som regel minst fem år, det er lengre tid enn det tar mellom revideringene av KPA (4 år).

Kommunen må innse at å utvikle områder tar tid, og med dette som bakteppe, legge ut nok arealer til utvikling. De må legge ut tilstrekkelig store områder, også områder der det kan bygges ulike typer boliger, og som er langsiktige i forhold til den byvekst vi faktisk har i Trondheim.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe