Skolens mangel på mening

Hva er meningen med skolen? Noen svar kjenner vi: Skole handler om å produsere mest mulig læring, ruste elevene for fremtidens arbeidsmarked og bedre kunnskapsnivået slik at inntektene til den enkelte og til landet øker.

Dette er skolens mening slik vi oppfatter den om vi leser offentlig utredninger og meldinger. Fra toppen av det voksne samfunnslivet er det altså ikke vanskelig å vite hva meningen med skolen er. Politikere nøler heller ikke med å etterlyse «høyere ambisjoner på vegne av elevene». I det offentlige ordskiftet kappes man om å være den som vil tyne landets talentreserve og øke læringstrykket mest. Dette er tidens skolepolitiske og pedagogiske tvangstanker.

LES OGSÅ: Venstre ser hele eleven

Et godt sted å være? For drøye femti år siden kom boka «Hvis skolen ikke fantes». Der tenkte Nils Christie fritt, ikke tvunget, og satte skolen inn i et bredere kritisk samfunnsperspektiv. Særlig var han opptatt av det vi kan kalle skolens menings- og motivasjonsunderskudd. Underskuddet på mening og motivasjon synes å være konstant. Vi vet fra internasjonale undersøkelser de siste tiårene at barn er mindre lykkelige på skolen enn noe annet sted hvor de tilbringer mye tid. Den norske elevundersøkelsen viser at barn trives mindre, og er mindre motiverte ettersom skoleårene går. Lite lykkelige barn som helst vil være et annet sted enn på skolen, er altså situasjonen, men selvsagt ikke hele bildet.

Christie mente at vi må ta inn over oss at skolen først og fremst må bli et godt sted å være, og at først deretter kan den bli et godt sted å lære. Dette er å snu den rette lære i dagens norske skoletenkning og utdanningspolitikk på hodet – og det er en god idé. Slik kan vi få et nytt syn på tilværelsen i skolen.



I stedet for en skole som finner sin mening i fremtidens arbeidsmarked eller stadig høyere kunnskapsnivå i befolkningen kan vi ifølge Christie gjøre skolen meningsfull gjennom å la elevene delta i et sosialt system hvor så mye som mulig av et alminnelig og fullstendig liv er representert.

Det krever at vi har en bred forståelse av hva skole skal være for og hva den skal fylles med, fordi det alminnelige og fullstendige liv er variert og mangfoldig. Det kan ikke bare handle om mest mulig lesing, skriving og regning, fordi livet er mer enn lesing, skriving og regning. I alle fall for de fleste av oss. Det handler om å være del av et samfunn og lære å leve med hverandre i det mangfoldige villniset vi mennesker er.

Hva et alminnelig og fullstendig liv består av, vil det være mange meninger om. Når det gjelder elevene i grunnskolen, mener vi det er gode grunner til å hevde at et godt barneliv bør være fullt av lek. Det er derfor grunn til å spørre om lek kan være en del av løsningen på skolens menings- og motivasjonskrise, i det minste i grunnskolen?

I vår pågående forskning «Bedre skolestart for alle – et innovasjonsprosjekt i Trondheim kommune» har vi snakket med både barn, ansatte og foreldre. Foreløpige analyser tyder på at lek ser ut til å være grunnleggende for barns erfaring av mening og motivasjon for å gå på skolen.

Dersom leken forsvinner, mister barna «gnisten». Ikke bare «gnisten» for å lære lesning, skriving og regning, men gnisten til å delta i skolelivet i sin helhet forsvinner. Leken kobles til nye vennskap, trygghet og samarbeidsrelasjoner. Det handler om å være sammen på en måte barna selv opplever som god. Der det er rom for å leke, blir barna gitt mulighet til å ha større innflytelse på sin egen hverdag, noe de ansatte opplever mange barn verdsetter og trenger. Leken synes som nærmest umiddelbart meningsfull både for barn og voksne. Det er via leken barna får en gnist til å opprettholde aktivitetene som til sammen utgjør en skoledag.

LES OGSÅ: Elevundersøkelsen

Leken tenner gnisten i barn. I Norge har vi en lang tradisjon for lek i barnehagen. Lek har også hatt sin plass i alle norske læreplaner for grunnskolen siden 1939. Likevel har nok leken i praksis hatt en marginal plass i skolen. Tidligere lekte barn utenfor skolen. Nå er tiden til å leke utenfor skolen langt mindre.

Med dagens kunnskap om lekens betydning vil vi driste oss til å foreslå at skolen kan ha mye å lære av barnehagen og noen av de pedagogiske praksiser vi finner der. Konkret kan det innebære at leken bør oppta en stor del av hverdagen i skolen. Å gi leken plass i skolen, er å spille på lag med barnenaturen. Men det skjer ikke uten videre. Det krever refleksjon eller besinnelse over hva lek er – og hvilken lek som er meningsfull for barna.

Uten Christies brede forståelse av hva skolen kan romme, kan leken bli et verktøy for å skape «mer og bedre læring». Leken forsøkes da omgjort til et effektivt læringsverktøy. Da slutter leken å være lek og vi mister poenget av syne. Poenget er at leken kan tilføre skolen noe for å gjøre den mer alminnelig og fullstendig. Leken trenger ikke skolen, men skolen trenger leken om den vil være relevant og meningsfull for barna.

Vi sikter ikke til formaliserte og læringsmålsstyrte aktiviteter som enkelte skoler setter på timeplanen og kaller lek. Tvert imot handler det om den hverdagslige, barnestyrte leken. Den som ikke synes å ha et umiddelbart praktisk mål eller nytte, men som ifølge ny evolusjonsbiologisk forskning synes å være sin egen belønning ved å være fornøyelig i seg selv. Det er en lek som gir mening og som kan bidra til å tenne de gnistene vi trenger for å gjøre stadig nye erfaringer. Har skolen plass til dette?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe