Så hva er det med Bodø/Glimt som gjør at de får det til, at hver enkelt av spillerne tar ut nettopp det beste av seg sjøl, og med det drar i land nok en legendarisk lagseier mot Roma? I denne kronikken får du noen svar.  Foto: NTB

«Rotsækk, drible vækk, fotbaill'n den e' roind»

Hvorfor er enkel fotballpsykologi så vanskelig å forstå?


Torsdag kveld forrige
uke vant Bodø/Glimt 2–1 over Roma på Aspmyra stadion i Bodø. Hva er de laga av, spør reporteren på tv-sendingen? Spør hun meg, vil jeg si at de er laga av trygghet. Så enkelt og så vanskelig.

LES OGSÅ: Tør RBK tenke stort igjen?

Jeg er langt fra noen fotballekspert, men jeg kan noe om pedagogisk psykologi. Enkelt sagt kan jeg noe om hva vi mennesker trenger for å ta ut det beste i oss sjøl. Så hva er det med Bodø/Glimt som gjør at de får det til, at hver enkelt av spillerne tar ut nettopp det beste av seg sjøl, og med det drar i land nok en legendarisk lagseier mot Roma?

Til grunn for all idrett, være seg barneidrett eller voksenidrett, ligger en idé om at det er om å gjøre å vinne. Vi kan se det for oss, med startnummer på brystet og seierspallen innen rekkevidde, så blir det veldig om å gjøre akkurat det; å vinne. Men hva hvis denne lysten til å vinne blir så sterk at den omdannes til en overveldende frykt for å tape? En frykt som paradoksalt nok står i veien for de ressursene vi faktisk er i besittelse av, og som gjør det mulig for oss å vinne?

LES OGSÅ: Vi må slutte å feire middelmådighet

Det jeg prøver å si, er at det finnes en slags motsatt psykologi i seiersrusen. At det er noe annet og viktigere som må være drivkraften enn selve seieren. Det andre kan for eksempel være gleden over å spille, det å utvikle seg og yte sitt beste, entusiasmen over å få til noe fint sammen med lagspillerne og ikke minst spenningen; «fotbaill'n den e' roind», det kan gå begge veier!

Med dette følger at det må kloke hoder til også i fotballen for å skape et klima blant spillerne av glede og entusiasme, og kanskje aller viktigst av trygghet for at tapet er helt ok, det også. Så la oss se en gang til på Bodø/Glimt. Det burde nemlig ikke overraske oss at det er et slikt klokt hode som står bak kveldens seier mot Roma, nemlig jagerpilot og mentaltrener Bjørn Mannsverk.

I et intervju på Lindmo på NRK nylig forteller han hvordan han blir hyret inn på det tidspunktet, der laget står ovenfor det som ligner på en kollektiv mental kollaps, nærmere beskrevet som en overveldende frykt hos hver og en av spillerne for å feile. Klok som han er, forstår han altså at denne frykten er lagets største fiende. Så går han inn med en overbevisning om at suksessen ligger i fotballens motsatte psykologi.

Hans «mission» er å overbevise hver og en av spillerne om at det eneste de kan bidra med, er seg selv, verken mer eller mindre. På sitt forløsende vis setter han så ord på denne menneskelige frykten for å feile, noe som i sin tur gir spillerne et rom for å sette ord på det samme ovenfor hverandre.

LES OGSÅ: Bjørkeiet skjøt troen tilbake på RBK

Absolutt sårbarhet er absolutt styrke, sier han, og han har selvfølgelig helt rett. I det å være menneske, ligger at vi er begge deler på samme tid – sårbar og sterk. Først når vi kan tre fram som det, som hele mennesker, skapes den helt nødvendige og avgjørende tryggheten – også for å feile.

Og slik den ene, unge spilleren på dette laget forteller (med et stolt smil); endelig kan han sette pris på å gjøre feil, fordi det bekrefter hans forsøk på å gjøre noe viktig. Endelig forstår han at det å feile, er et forsøk på å gjøre det han brenner for, for laget og for fotballen, som fortsatt er rund som ei kule.

Så er kontrasten stor til vårt lokale lag her i Trondheim. I en kommentar i Adresseavisen 30. mars spør Birger Løfaldli hvordan det kunne gå så galt med Rosenborg. Og som for å understreke hvor galt det har gått, viser han til at sportssjef Mikael Dorsin må tenke seg grundig om når han blir stilt spørsmålet om det realistisk å forvente at Rosenborg er på nivå med Bodø/Glimt i år. Så innstendig beskriver Løfaldli den lange tiden det tar før Dorsin svarer, at vi forstår at det har å gjøre med selve forklaringen på Rosenborgs nederlag; smerten over å tape, som står i veien for ja, nettopp seieren.

En ting er at det er få kloke hoder i voksenidretten. Enda verre er det at det samme gjelder i barneidretten. Jeg er sikker på at du kan se det for deg du også, frykten for å feile i en sportssjefs eller treners blikk som barn. Det barnet er ikke mye verdt da nei. Ikke rart frafallet i barneidretten er stort. Ja, så kan jeg kjenne det inn i hjerterota hvor mye jeg savner han allerede, Nils Arne Eggen, og godfot-teorien hans. Jordnært og ekte. «Dårlig spæll, men likevel får vi. Mang ei hærlig, mang ei hærlig. Mang ei hærlig stund».

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe