Russiske kultur, som musikk av Igor Stravinsky har dårlige kår i Vesten under krigen i Ukraina. det bluir feil, mener kronikkforfatteren.  Foto: NTB / Scampix

Boikott av russisk kultur virker mot sin hensikt

En generell kulturboikott er en altfor enkel utvei. Den er selvsentrert om oss og våre symbolske handlinger.

Nylig arrangerte Trondheim kunstmuseum en godt besøkt paneldebatt om kulturboikott av Russland. Selv satt jeg i panelet og fikk mye inspirasjon fra de andre debattantene og innspill fra salen. Et av mine hovedpoenger er at vi må se på mulige bieffekter av de tiltakene vi nå setter inn mot Russland. De kan nemlig virke mot sin hensikt.

Skal vi gjøre spektakulære, dramaturgisk sterke ting for å få den godfølelsen som følger av å framvise vårt eiegode sinnelag? Eller skal vi pønske ut tiltak som faktisk virker, som svekker Putin? Spørsmålene er viktige hvis vi vil at det skal koste dyrt å gå til angrepskrig.

LES OGSÅ: Trøbbel med krig

Et par dager etter debatten ble disse spørsmålene poenget ytterligere relevant. Da gjorde Putin nemlig et stort nummer nettopp av kulturboikotten. Hans fortelling om boikotten er ikke at kulturarbeidere i utlandet reagerer med sinne og fortvilelse over invasjonen av Ukraina, og at de derfor griper til boikott. Nei, hos Putin er det hele ut utslag av irrasjonell angst for alt som er russisk – russofobi. Og han kan vise til konkrete eksempler på at orkestre utenfor Russland ikke vil spille Dmitrij Sjostakovitsj og Pjotr Tsjajkovskij. Her kan Putin skåre billige poenger. Han sier for eksempel at kanselleringskulturen – kultúra otmény på russisk – nå rammer Russland.

LES OGSÅ: Om den sovjetiske filmen

Det minner meg om en historie jeg fikk høre av en franskmann. Bestefaren hans, som var musikkelsker, hadde vært med i motstandsbevegelsen mot nazi-okkupantene. Han hadde skikkelig dårlig samvittighet for at yndlingskomponisten hans var tysk. For å leve med dette, definerte bestefaren komponisten som belgier. Hadde Ludwig vært tysk, hadde han hett von – og ikke van – Beethoven, lød argumentet.

Skal vi slutte å oversette moderne russiske forfattere? Vladímir Sorókin for eksempel, som i bøkene «En opritsjniks dagbok» og «Telluria» allerede har gitt slående dystopiske beskrivelser av putinismen? Vestlig boikott av forfattere som Sorokin, Ljudmíla Ulítskaja og Guzél Jákhina ville glede Putin og hans krets.

Skal vi slutte å se filmene til samfunnskritiske russiske filmskapere som Andréj Zvjágintsev? Da bør vi huske: Som de fleste store filmskapere verden rundt, har de mildest talt vært avhengige av utenlandsk medfinansiering.

LES OGSÅ: Norge for internasjonal boikott

Vi bør ta inn over oss at russiske kulturarbeidere nå arbeider under omfattende stress. På tampen av fjoråret ble det lansert statlige retningslinjer for «bevaring og styrking av tradisjonelle russiske åndelig-moralske verder». Disse retningslinjene lovet sterkere kontroll med hvilke kulturytringer som kan få offentlig støtte. Og etter den 24. februar og invasjonen av Ukraina er rammen ytterligere snevret inn. Jeg er redd det er spørsmål om kort tid før folk som ypper seg, blir satt i fengsel.

Mitt retoriske spørsmål er da: Skal de arresterte da ha opplevd at vi forveien har kuttet kontakten med dem fordi vi «boikotter» alt russisk? Hvilke russiske kulturfolk er det vi mener skal skape kunst nå? Bare de som har tilgang til de kulturkonservative militær-patriotiske finansieringskildene? Spørsmålet mitt er kanskje ikke helt reelt. Under de rådende omstendighetene er det neppe mulig for russiske kunstnere i Russland å hente utenlandsk finansiering til noe som ligner demokratisk samfunnskritikk. Men skal de oppleve at vi bryter kontakten med dem bare fordi de er russere?

Sånn jeg ser det, er en generell kulturboikott en altfor enkel utvei. Den er selvsentrert om oss og våre symbolske handlinger. Vi bør minne oss selv om at dette ikke handler om oss. Det handler om befolkningen i Ukraina som nå bombes og beskytes. Og det handler om den demokratiske opposisjonen i Russland som nå opplever den verste undertrykkelsen siden før Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985.

En selektiv kulturboikott, derimot, er på sin plass. Hvert enkelt tilfelle bør vurderes for seg. De russiske væpnede styrkers katedral i Moskva mangler fremdeles mosaikken der Putin framstilles som helgen. Hvis en norsk mosaikk-kunstner blir invitert til å være med på å ferdigstille dette, bør svaret være «njet», og ikke på vilkår! På den annen side bør samarbeid som ikke kan brukes politisk til å styrke Kreml, støttes helhjertet. I Russland trenger folk å vite at det er Putin-regimet vi er mot. Vi er ikke per automatikk mot alle russere.

Ved å vurdere hvert enkelt tilfelle av mulig samarbeid for seg, blir vi også mer årvåkne og holder engasjementet for Ukrainas uavhengighet og de opposisjonelle russernes kår mer i live, enn om vi fatter et vedtak om total boikott. Et sånt vedtak gjør det nemlig lettere å glemme hele saken. Da har vi liksom gjort én «god» og spektakulær gjerning én gang for alle – og kan konsentrere oss om andre ting. Det bør vi ikke.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe