Hvordan har du det?

Er det nå vi mer enn noen gang trenger å gi kunsten og kreativiteten en større plass i samfunnet?

I kronikken «Psykt samfunn trenger innovativt folkehelsearbeid» i Adresseavisen 5. mars, peker Steinar Krokstad og Marius Widerøe på viktigheten av å «dreie fokuset fra å behandle til å forebygge, fra psykiske problemer til livskvalitet». Ja, vi må tenke nytt, innovativt og forebyggende for å møte noen av de negative helseutfordringene vi ser i samfunnet, spesielt økningen av psykisk uhelse blant unge. Men hvilken innovasjon er det et psykt samfunn trenger? Er det nå vi mer enn noen gang trenger å gi kunsten og kreativiteten en naturlig større plass i samfunnet?

LES OGSÅ: Psykisk samfunn trenger innovatisk folkhelsearbeid

Kunsten, kulturens og kreativitetens verdi for helse og livskvalitet har de siste 20–30 årene blitt gjenstand for betydelig vitenskapelig forskning. Vi har fått solid kunnskap om at kulturdeltakelse fremmer helse og livskvalitet. Verdens helseorganisasjon (WHO) har nylig konkludert med at kunst og kultur har positiv effekt på både mental og fysisk helse. Dette er basert på analyser av funn fra over 900 globale publikasjoner og 3000 studier.

I 2004 gjennomførte Unesco, med professor Anne Bamford i spissen, den første internasjonale undersøkelsen om betydningen av kunstfag i skolen. I England ble det også gjort en stor undersøkelse i 2018, som involverte over 6000 unge i alderen 14–18 år. Resultatet av disse to undersøkelsene er krystallklart: Kunst i skolen fremmer livskvalitet og folkehelse. Helseundersøkelsen i Trøndelag (Hunt) har også funnet ut at det har helseeffekt både om du spiller selv, synger i kor eller om du går på konsert, kino, teater, kunstutstilling eller er tilskuer på et idrettsarrangement.

Kunsten bidrar til personlig vekst og ny mening. Den kan også bidra til å skape tilhørighet og redusere ensomhet, skriver kronikkforfatterne.  Foto: Adresseavisen / Privat

Les også: Studentens onde sirkel

Opplevelsen av å ha det bra, påvirkes i stor grad av muligheten til å oppleve tilhørighet, autonomi, utvikling og vekst, mening, tilfredshet, kreativitet og positive relasjoner. Kunst- og kulturdeltakelse er spesielt godt egnet til å gi næring til mange av disse prosessene. Kunst kan oppleves som både beroligende, krevende, provoserende, stimulerende eller forløsende.

Det finnes ingen fasit, men når kunsten vekker følelser, tanker og refleksjoner hos noen, fører det ofte til en endring i hvordan personen ser på seg selv. Kunst kan bidra til at vi kommer i kontakt med følelser eller perspektiv vi ikke har vært bevisst på. På den måten kan vi justere vår egen selvforståelse og lære mer om både oss selv og andre.

Kunsten bidrar altså til personlig vekst og ny mening. Den kan også bidra til å skape tilhørighet og redusere ensomhet. Når vi identifiserer oss med andre, enten ved at vi lever oss inn i en karakter på teatret, eller spiller rollen selv, aktiveres deler av hjernen som får oss til å føle oss mindre alene.

Gjennom koronakrisen har mange kjent på det å være alene, på ensomhet og isolasjon, og pandemien har forsterket en allerede negativ helseutvikling blant de unge, blant elever og studenter. I en urolig tid med nye kriser, med både krig, klimaødeleggelser og pandemi, har vi behov for å komme sammen, vi har behov for felles opplevelser og for å stille de spørsmålene som ikke har blitt stilt. Akkurat nå trenger vi det kunsten kan bidra med, nemlig det å skape fellesskap mellom mennesker, og åpne opp for refleksjon og undring.

Les også: Vi må snakke om hvordan vi fremstiller unges psykiske helse

Våren 2020 initierte det dansk/norsk scenekunstkompaniet Sir Grand Lear-prosjektet «Hvordan Har Du Det?», i et tverrfaglig samarbeid med Statens Institut for Folkesundhed i København og NTNU Helse. Scenekunstprosjektet forholder seg estetisk og faglig til vår felles mentale helse under og etter krisen. Her benyttes teaterkunstens DNA, nemlig mange mennesker samlet i et rom samtidig, her og nå, som en vei ut av isolasjonens rom.

Ved å la publikum medvirke og plassere dem midt i fiksjonen, oppstår en samhørighet, et parallelunivers, som kan bidra til å åpne opp og gi en forløsende effekt på den enkelte, og som kan skape dypere forbindelse mellom mennesker i det virkelige liv.

Forestillingene spilles for ulike publikumsgrupper på deres arenaer, både på skoler, på campus, et kirkerom. Prosjektet følges av forskere fra Høgskulen i Volda, NTNU og Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg i en pågående pilotstudie, og foreløpige resultat viser at scenekunstprosjektet skaper det nødvendige rommet for refleksjon og aksjon.

Flere som har sett forestillingen sier at den bidrar til å skape innsikt i andres situasjon, følelser og reaksjoner, og at den åpner opp for nye perspektiver og ny innsikt. Forestillingen blir derfor en katalysator for en kollektiv samtale om hvordan vi har det i en usikker verden. Resultatet er at både selvforståelsen og fellesskapsfølelsen styrkes.

Når kunst og kultur har vist seg å være så viktig for helse og livskvalitet, er det bekymringsfullt at kunsten i større og større grad blir marginalisert i samfunnet. Vi etterspør derfor tverrpolitisk vilje til å satse på, og utvikle, kunst og kulturfeltet som en viktig del av arbeidet med å forebygge ensomhet, psykisk sykdom og i arbeidet med å fremme livskvalitet.

Hvis vi skal ta forskningsfunnene på alvor, må kunsten gjøres tilgjengelig på alle samfunnsarenaer; i skolen, på arbeidsplassen, på sykehjem, i parker og i byrom. Det er tid for å tenke nytt, for innovasjon og samskaping på tvers av fag og samfunnssektorer. Kunst og kultur må få en mer framtredende plass. Det vil både gi god folkehelse og god samfunnsutvikling.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe