Marius Widerøe, Direktør for NTNU Helse, Førsteamanuensis i medisin, Lege. Steinar Krokstad, Leder av Folkehelsealliansen i Trøndelag, Professor i sosialmedisin, Lege og psykiater, HUNT forskningssenter, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie NTNU.

Hvordan har du det? Flere og flere unge har det ikke så bra. Dette har blitt spesielt synlig under koronapandemien.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Men data fra Hunt (Helseundersøkelsen i Trøndelag) og andre studier har lenge vist en foruroligende utvikling i de unges psykiske helse og livskvalitet, spesielt det siste tiåret. Koronapandemien synes bare å ha forsterket utviklingen. Ropet om mer hjelp og behandling dominerer mediene. Men er det ikke viktigst å unngå at folk blir syke? Det er på tide vi retter oppmerksomheten mot kilden til problemene – det trengs innovasjon i folkehelsearbeidet!

Data fra HUNT, Ungdata, studentundersøkelsen Shot og forskning på livstilfredshet i Norge og studier fra andre land viser alle en bemerkelsesverdig utvikling i folkehelsen. Mens de eldre generasjonene de siste tiårene får stadig bedre helse og rapporterer økende livskvalitet, går det stikk motsatt vei med de unge. Unge generasjoner rapporterer dårligere helse, mer kronisk sykdom, mer depresjon, angstplager og dårligere livskvalitet.

Unge jenter og kvinner kommer verre ut enn menn. Folk med lav sosial status kommer verre ut enn de privilegerte. I samme tidsperiode har skiftende regjeringer satset på psykisk helse. Satsingene, som i hovedsak har vært å styrke psykisk helsevern, har tydeligvis ikke truffet. Når 44 prosent av tenåringsjenter i Ung-Hunt rapporterer symptomer på nedsatt psykisk helse, har vi et samfunnsproblem som strekker seg langt ut over det som helsetjenesten kan reparere.

Utviklingen er ikke bærekraftig. Samtidig peker dette på at det nå nærmest er normalt å ha psykiske plager. Ser vi blant ungdommen en sykeliggjøring av det som egentlig er normale følelser? Forveksles tristhet med depresjon og bekymring med angst? Til en viss grad kan nok økt åpenhet i samfunnet ha bidratt til økt rapportering av plager, men dette forklarer ikke alt – ungdom rapporterer også dårligere fysisk helse og livskvalitet, og presset øker mot helsetjenestene. Hva er det med samfunnet vårt som er helseskadelig for unge, men helsebringende for eldre? Hvordan kom vi dit?

Historikeren Yuval Harari har i bøkene Homo Deus og 21 spørsmål for de 21. århundre beskrevet menneskehetens utvikling, hvor liberalismen med konkurranse, økonomisk vekst og frie markeder har vært den dominerende politiske ideologien som har formet vårt samfunn de siste tiårene. Den har vært en driver bak enorme teknologiske framskritt, utviklingen av moderne medisin og bedring av levekår som har bidratt til bedre folkehelse.

Men i kjølvannet ser vi rovdrift på mennesker og natur, en utarming av jordens ressurser, klimaendringer og økende sosiale forskjeller. Og nå også en økning i psykisk stress hos unge, som interessant nok sammenfaller med framveksten av internett, smarttelefoner, nettbrett og sosiale medier som vår ungdom er storforbrukere av.

Sosiale medier har gjort mobbing og utestengelse lettere og mer skjult. Mobberne kan man ikke lenger forlate på skolen – nå følger de deg døgnet rundt på nettet. Gjennom sosiale medier blir man også presentert for en verden som ikke alltid representerer virkeligheten. Algoritmene har funnet ut at katastrofer selger best; mediene pusher dårlige nyheter. Er det rart det påvirker ungdommens syn på seg selv, livet og framtiden? Kjenner vi egentlig konsekvensen av den påvirkningen teknologigigantene har på vår ungdom?

Like viktig som hvordan skjermbruken påvirker oss, er kanskje hvordan den frarøver oss hva vi egentlig trenger. Skjermbruken går ut over søvn, erstattet ansikt-til-ansikt møter og adferd som er viktig for normal utvikling. Fra studier vet vi at de som bruker mye skjerm, har høyere forekomst av depresjon og redusert trivsel. Med stadig økende bruk av digitale sosiale arenaer er det paradoksalt nok lettere å bli isolert. Skjermbruk og sosiale medier er blitt en integrert del av vårt samfunn, som også gjør det vanskeligere å beskytte seg selv mot negative effekter.

Økningen i psykisk stress blant unge har ført til sterk økning i etterspørsel etter helsetjenester og en økning i arbeidsuførhet blant unge. Styrking av psykisk helsevern og lavterskeltilbud for ungdom med psykiske problemer vil være viktig for å håndtere dette framover, men det er kanskje enda viktigere å tenke forebygging og helsefremming.

Vi tror man må dreie fokuset fra å behandle til å forebygge – fra psykiske problemer til livskvalitet. For psykisk helse oppfattes gjerne som et anliggende for helsevesenet, mens livskvalitet dreier seg om så mye mer og er et anliggende for alle samfunnsarenaer: Skole, arbeidsliv, idrett, kultur, teknologi, medier i tillegg til helsevesen. Vi trenger innovasjon i folkehelsearbeidet for psykisk helse.

Folkehelsearbeidet for å forebygge hjerte-karlidelser og kreft har vært en stor suksess takket være røykelov og heving av helsekompetansen i befolkningen. Folk flest har nå kunnskap om røyking, mosjon og sunt kosthold. Vi trenger tilsvarende strategier for å fremme livskvalitet og forebygge psykisk lidelse. Vi må legge til rette for meningsfulle sosiale aktiviteter og vi må styrke den psykiske helsekompetansen i befolkningen gjennom folkehelsekampanjer. Det siste er utgangspunktet for kampanjen «Hodebra» lansert av Folkehelsealliansen i Trøndelag, en enkel ABC som gir råd om hvordan vi kan ta bedre vare på vår psykiske helse. ABC står for Act – Belong – Commit. Oversatt til norsk; A – gjør noe aktivt, B – gjør noe sammen, C – gjør noe meningsfullt.

Nå trenger vi å legge til rette for at unge i større grad får grunnleggende behov dekket, og endre levekårene for ungdom og unge voksne til det bedre. Økt kunnskap om hva som gir god psykisk helse og livskvalitet, er en viktig del av dette arbeidet. Vi må gjøre det lettere for folk å ivareta sin egen psykiske helse og leve gode liv. Det er en formidabel oppgave der både politikere og flere samfunnsaktører må komme på banen. Men vi kan alle starte i det små med å stille oss selv spørsmålet; «Når har jeg det bra?».