Akkurat som tenåringsforeldre alltid har gjort, må myndighetene snart våge å gi slipp på kontrollen og la folket forstå at de selv har, og må ta, et personlig ansvar.

I Trondheim har 90 prosent av de over 65 år fått en tredje dose. Det gjelder også 60 prosent av de mellom 55 og 64 år. I denne aldersgruppen er dessuten så godt som alle beskyttet mot alvorlig sykdom med to vaksinedoser. Ifølge Folkehelseinstituttets ukesrapport har vaksinene nærmest eliminert risikoen for at personer under 64 år med minst to vaksinedoser havner på sykehus.

Etter to år med stadig påfyll for helseangsten, er det på tide å legge om sjargongen, senke skuldrene og begynne å forholde seg til covid-19 som en av veldig mange andre infeksjonssykdommer vi må leve med. Det er tid for å be om tillit til at den store majoriteten av befolkningen besitter en god porsjon sunn fornuft.

Å normalisere forholdet til koronaviruset og covid-19 betyr ikke det samme som å underkjenne utfordringer som ulike deler av samfunnslivet står i. Det betyr ikke det samme som å betvile at covid-19 for ikke lenge siden utgjorde en stor helserisiko for en betydelig del av befolkningen. Og det betyr ikke at vi aldri igjen skal ha nasjonale reguleringer dersom det kommer en ny farligere mutasjon eller an annen ny infeksjonssykdom.

Et normalisert forhold til koronavirus betyr ikke hodeløse åpningsfester med deltakelse fra fire generasjoner og så rett på jobb i omsorgsbolig. Viruset er her og det er i alles interesse at vi aksepterer at en ny normal er å være mer bevisst på konsekvensen av egne valg.

Hør Eli-Anne Skaug om blant annet smitteboom og tiltaksboom i Omadressert!

Et normalisert forhold til koronavirus betyr at en godt informert befolkning gjør en kalkulert risikovurdering for seg og sine, og møter opp på kontoret, på konsert eller treffes i godt lag vel vitende om at man kan bli smittet eller kan smitte andre – og at det med overveiende sannsynlighet går helt greit.

På samfunnsnivå betyr normalisering av forholdet til koronavirus å øke kapasiteten i helse- og omsorgstjenesten tilsvarende økt behov på grunn av en ny sykdom som har kommet for å bli, og som kommer i tillegg til alle de gamle.

Som lege blir man opplært, og normalt sett, oppfordret til å avgrense undersøkelser til dem som har en reell konsekvens. Undersøkelser for undersøkelsens, statistikkens eller kontrollens skyld gagner verken samfunnsøkonomien eller pasienten. En normalisering av forholdet til koronavirus vil si å teste de som er syke og trenger helsehjelp, ikke å teste for å se om noen har viruset. Det vi gjør i dag med den test- og smittesporingsstrategien som er valgt, er i stor grad å dokumentere smitte hos de som tester seg, uten at dette utgjør en praktisk behandlingsmessig konsekvens for de fleste - annet enn isolasjon og karantene for husstandsmedlemmer og nærkontakter.

Dersom vi i dag hadde fulgt sykdomsbyrden og ikke smitteomfanget, ville tiltaksbyrden også vært lettere for befolkningen og for kritiske samfunnsfunksjoner. Kritiske samfunnsfunksjoner er ikke skalert for at arbeidsføre er hjemme som følge av karantene, eller lette symptomer på ett eller annet. Det normale er at folk går på jobb når de føler seg friske og holder seg hjemme når de er syke. Når sykehus sliter med å kunne tilby forsvarlig helsehjelp fordi ansatte som føler seg friske må være hjemme, og alt som kan gjøres for å redusere risiko for alvorlig sykdom av koronavirus er gjort, er det dags for å endre praksis.

Dersom mange som trenger helsehjelp viser seg å ha koronavirus, vet samfunnet at epidemien er på oppadgående. Planene for å legge om driften ligger der og kan iverksettes ved behov. Man kan ikke trylle frem ekstrakapasitet på et blunk, men er det i et samfunnsperspektiv helt urimelig at ventelister får øke mens kapasiteten trappes opp? Føre var prinsippet har vært førende i to år og forenkler organiseringen i sykehusene isolert sett. Med en ny normal som vi nå vet er annerledes enn den gamle normalen er det sannsynlig at helsemyndighetene burde stille inn siktet på nytt og sikte seg inn et sted mellom føre var og etter snar.

Så lenge alvorlig syke kan tilbys helsehjelp, er det til syvende og sist konsekvensen for ventelistepasienter med for eksempel smertefulle tilstander som må veies opp mot konsekvensen for de som mister jobben, får redusert utdanningstilbudet eller fratas sosiale arenaer.

Infeksjonssykdommer har alltid, og vil alltid utgjøre en risiko for utsatte grupper. Eldre med underliggende sykdommer og personer med redusert immunforsvar er alltid utsatt. For noen infeksjonssykdommer er små barn spesielt utsatt. Personer med risikoatferd som for eksempel vaksinenekt, gjør seg selv ekstra utsatt og må bære ansvaret for dette.

Det er velkjent at mange infeksjonssykdommer kan gi langvarige følgetilstander. Sistnevnte henger ofte sammen med hvor syk man ble av selve infeksjonen. De aller aller fleste får ikke langvarige følgetilstander av å gjennomgå en infeksjonssykdom. Når det nå synes å være enighet om at alle uansett kommer til å bli smittet av koronavirus, har katastrofetanker om noe som eventuelt kanskje i verste fall kunne komme, ingenting for seg.

Gi folk tillit til at de fortsatt besitter en god porsjon sunn fornuft og gjør det klart at alle har og må ta en personlig ansvar. Legg vekk skyldfordeling og dårlig samvittighet og vær åpen om hva den egentlige risikoen er for hver enkelt. Man kan begynne med å hente studentene tilbake fra barnerommet og elevene tilbake til videregående. De hadde alltid lav risiko. De fleste er i tillegg vaksinert. Det samme gjelder de som underviser dem. La de unge få diskutere, sosialisere, pynte seg til fest og finne sitt livs kjærlighet eller den de tror er det. La smitten gå sin gang, men gi dem et opplyst ansvar for seg og samfunnet de er en del av.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe