Dersom vi vet at de som står utenfor arbeidslivet har det til felles at de er vokst opp i lavinntektsfamilier, kan vi ikke tillate at det fortsetter sånn, skriver de to debattantene.  Foto: Schutterstock

Éns fattigdom er vår alles lidelse

Det ser ut som at regjeringen har oversett at «vanlige folk» nå i økende grad er fattige.

Det går ikke nødvendigvis bra å vokse opp i en lavinntektsfamilie. Nå har vi enda sterkere bevis på det. I en undersøkelse gjort av forskere ved Frischsenteret, fremkommer det at langt flere menn som har vokst opp i fattigdom står utenfor arbeidslivet, sammenlignet med de som har vokst opp i familier med høy inntekt. Tankene går til de 115 000 barna som vokser opp i lavinntektsfamilier i Norge i dag. Hvordan vil det gå med dem i fremtiden? Dette må løses nå, og det krever at regjeringen slutter å behandle utjevning av sosiale forskjeller som noe tabubelagt. Jo rikere du er, jo bedre helse har du sannsynligvis. Dette er ikke noe nytt for de fleste av oss. Det som derimot kan være overraskende, er at jo bedre fordelt de økonomiske ressursene er i et samfunn, jo bedre har alle det. Det vil si at når den som har det dårligst stilt, får det godt, får også de med større økonomiske ressurser det bedre.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Like muligheter er godt for helsa vår. I 150 år har vi visst at lik tilgang til gode muligheter for befolkningen er godt for helsa vår. Nå fremkommer det av den nye undersøkelsen fra Frischsenteret at en fjerdedel av alle unge menn som er vokst opp i lavinntektsfamilier, står uten jobb (det bemerkes at innvandrerfamilier ikke er med i undersøkelsen). Dette skader ikke bare de som påvirkes direkte, det får konsekvenser for hele samfunnet. At så mange av dagens unge menn står utenfor arbeidslivet, gir et mørkt innblikk i fremtiden. Alle er tjent med minimalt utenforskap, og nå haster det med å prioritere å få slutt på fattigdommen i Norge. Dersom vi vet at de som står utenfor arbeidslivet har det til felles at de er vokst opp i lavinntektsfamilier, kan vi ikke tillate at det fortsetter sånn.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Sentrert økonomisk makt. Den økonomiske makten i Norge er mer eller mindre samlet i noen få hender, og forskjellene øker. I en perfekt verden hadde det ikke vært et problem at noen har mye, for vi ville fremdeles kunne ivaretatt de manges interesser. Realiteten er at vi har begrenset med ressurser – nettopp derfor er det essensielt at vi fordeler dem på en så god og rettferdig måte som mulig. Når vi vet at ressursene våre er begrensede, er det desto mer utillatelig at vi aksepterer store økonomiske ulikheter. Det er store ulikheter i samfunnet, og dette fører til et dårligere samfunn. Likevel ser vi ikke gode nok politiske grep. Vi unnskylder heller ulikheter med snakk om dårlige valg og en liten dose uflaks. Ifølge Velferdsalliansens ‘Poverty Watch 2021’ er likevel vedvarende sykdom, å oppleve samlivsbrudd eller å miste jobben alle vanlige veier til fattigdom. Hva om vi sier at 115 000 barn lever under fattigdomsgrensa i Norge, og at ett av syv barn ikke har mat i løpet av skoledagen? Barns fattigdom kan ikke unnskyldes med dårlige valg. At ett barn ikke får behovene sine møtt, gjør at også klassekameratene deres får lavere livskvalitet. Ulikhetene vises i matfri, og de viser seg i arbeidslivet. Samtidig som at en hel del familier ikke har råd til å sende matpakke med barna sine på skolen, har vi i Norge enkeltpersoner med nok penger til å finansiere reiser til verdensrommet. Det koster 40 milliarder kroner.

Likhet som metode til god folkehelse. Det eksisterer en kjent sammenheng: I samfunn med lite ulikhet vil enhver ha større sjanse for å ha god helse enn i samfunn med store ulikheter. Dette gjelder alle, i alle samfunnslag. Ulikhet refererer her kun til forhold som kunne vært annerledes, altså regner man ikke med for eksempel medfødte sykdommer. Ulikhet må betraktes som resultatet av politiske avgjørelser. Dersom politikk ikke er aktivt utjevnende, vil det dermed føre til et dårligere samfunn for alle. Som samfunn er vi er ikke sterkere enn det svakeste leddet, og det at så mange unge menn står utenfor arbeidslivet er et eksempel på dette. Det er problematisk at det nærmest er tabu å snakke om utjevning av sosiale og økonomiske forskjeller, når det så tydelig fører til et bedre samfunn for absolutt alle.

En annen type dugnad. Nå trenger vi å gjøre to ting: Fjerne stigmaet som er knyttet til å snakke om utjevning, og tørre å ta inn over oss at Norge er blitt et land med økende og store forskjeller. Dette kan gjøres i god, norsk dugnadsånd. Vi har alle et ansvar, men først og fremst trenger vi politisk vilje. I Hurdalsplattformen står det at vanlige folk skal få det bedre. Allerede i 2005 ble det i Soria Moria-plattformen skrevet at fattigdommen skal avskaffes. Høyre som satt med makta i åtte år, så det som en viktig jobb å «bekjempe årsakene til fattigdom». I stedet har fattigdommen vokst.

Å bekjempe fattigdom i Norge burde ikke være et partipolitisk spørsmål. Det er i alles interesse og til alles beste at vi klarer å redusere de økende ulikhetene i samfunnet vårt. Som nasjon har vi, med rette, vært stolte av vår sterke velferdsstat. Vi kan ikke hvile på laurbærene fordi vi har hatt en god velferdsstat, vi må også jobbe aktivt for å vedlikeholde den. Politikernes gjennomføringsevne i fattigdomsspørsmålet kan ikke være avhengig av fargen på klærne deres.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe