Risvollan var et sosialt eksperiment, men det gikk bra, skriver kronikkforfatteren. Her fra Risvollan Borettslag som feiret 50 års jubileum i høst, ett år på etterskudd.   Foto: Mariann Dybdahl

Fra «sosialt eksperiment» til et vellykket bofellesskap

Femti år etter kan vi si at skeptikerne tok feil. Problemet på Risvollan ble løst takket være et lokalt sivilsamfunn på sitt beste!

Et par uker etter at Risvollan borettslag hadde markert sitt 50-årsjubileum (ett år på etterskudd), leste jeg Adressas lilleleder om at «Politiet rykket ut etter klage på feststøy på Risvollan». Det ga meg et flashback til utfordringene vi hadde på Risvollan de første årene. At det nå er bydeler som sliter med ungdomsbråk som offentlige etater famler med å finne løsning på, gjør ikke et tilbakeblikk mindre interessant. Men dagens problemer skiller seg noe fra dem for femti år siden, og årsakene og forutsetningene for å løse dem, er også ulike.

På Risvollan skjedde det i et stort nyetablert bofellesskap, mens det i dag er i etablerte bydeler (Møllenberg er ikke medregnet.) Det er derfor tvilsomt om femti år gammel erfaring har noen overføringsverdi, men den er verdt å se tilbake på et jubileum. Og konklusjonen er klar: Problemet på Risvollan ble løst takket være et lokalt sivilsamfunn på sitt beste!

Da jeg/vi flyttet inn i borettslaget i februar 1972, var de fleste av de 1 113 leilighetene tatt i bruk, og med rundt 4000 personer var det landets største borettslag. I løpet av et par år skulle en befolkning på størrelse med dagens Selbu, med mange familier i etableringsfasen, flytte tett sammen. Da var det ikke overraskende at noen så på det som «et sosialt eksperiment»: Det var ikke gitt at det ville gå bra. Nå, 51 år senere, kan vi slå fast at skeptikerne tok feil, selv om de i noen år så ut til å bli sannspådde.

For de første årene var det ofte bråk om kveldene fra flere titalls ungdommer som samlet seg rundt Senteret, barnehagen og bensinstasjonen etter hvert som de ble bygd. Det var «tilbudet» de hadde i nærmiljøet. Resultatet var støy til sjenanse for dem som bodde i nærheten, og tilsnakk gjorde sjelden saken bedre. Noen ganger ble det gjort hærverk og politiet tilkalt – alltid nidkjært dekket av Adressa. Dette ga borettslaget et dårlig rykte på by’n, ja, enkelte følte det belastende å innrømme at de bodde der. (Flettfrid Andresen tok nok aldri «Risvollan» i sin munn.)

LES OGSÅ: Her feiret Risvollan 50 år pluss ett

Utleira skole ble tatt i bruk i 1974. Fire årskull måtte derfor i noen år gå på ulike naboskoler. Dette gikk ikke ut over selve skolegangen, men førte til en todelt venneflokk: én på skolen og en annen resten av dagen. Den største ulempen var imidlertid at bydelen manglet barnas viktigste identitetsmarkør; egen skole, både som institusjon og som samlingssted.

Dette merket vi da skolen kom. Ikke bare fikk barna en etterlengtet leke- og ballspillplass, det kom etter hvert også et skolekorps til nærmiljøet. Et sikkert vårtegn var det når korpset øvde på «Michael, row your boat ashore»! De viktigste miljøfremmende bidragene sto imidlertid beboerne selv for, og de tiltakene jeg nevner nedenfor, skjedde i nært samarbeid med naboer på Stubban og Hoeggen.

Utleira idrettslag ble stiftet i 1972 og var på 80-tallet et av Norges største idrettslag med godt over 2000 medlemmer. Laget ble ikke varmt mottatt av omgivelsene. Før laget var stiftet, ble initiativtakerne kontaktet av representanter for et av idrettslagene i nærområdet med tilbud om «plass» i et ferdig etablert lag. Det måtte noen runder til før beileren aksepterte et nei. Og Utleira skulle bli det viktigste sosialiseringstiltaket det første tiåret.

LES OGSÅ: Vi går en spennende tid i møte på Risvollan

Det startet med langrenn og fotball, og etter hvert kom grupper for friidrett, orientering og håndball. Det sier mye aldersfordelingen i området når laget først i slutten av 1980-årene hadde deltakere i eldre klasser enn junior. Selv om det primært rettet seg mot barn og ungdom, var laget i praksis et «familieforetak»: Foreldrene var forutsetningen for all sportslig aktivitet. Uten dem, ingen trenere, skismørere, servitører, heiagjeng, trøstere osv., for ikke å glemme logistikken!

De oransje deltok i konkurranser i store deler av Sør-Norge, i Sverige og Danmark. Om det ble brukt privatbiler eller buss, så var foreldrene med, og turene fikk preg av familietreff. Dette førte til en naturlig knoppskyting: Niristu, ei gammeldansforening med medlemmer fra Nidarvoll, Risvollan og Stubban. Det var fest annenhver fredag i vinterhalvåret, først i tilfluktsrommet, så i selskapslokalet på Senteret, alltid med levende musikk og servering (på og under bordet) – i vel tretti år.

LES OGSÅ: Risvollansenteret: Åpent brev til Odd Reitan og Torbjørn Skei

Da det på 1980-tallet ble tillatt å «seksjonere» leilighetene og selge dem fritt, var det en «bølge» av beboere som flyttet fra borettslaget, mange av dem fortsatte som medlemmer av Utleira og Niristu. Og de som flyttet inn, kom til et velordnet bofellesskap der det sjelden var bråk som overdøvde trafikken på Utleirveien, som i dag er et problem – ifølge Adressa.

Vi syntes nok avisa var overivrig etter å dekke bråket på Risvollan, men det var sikkert vel begrunnet. Arbeider-Avisa derimot ofret det velsignet liten oppmerksomhet. Én mulig forklaring kan være at borettslaget var et ektefødt prosjekt av Arbeiderpartiet som hadde en hånd med i utbyggingen helt fram til «nøkkelen sto i døra». For et ideologisk eierskap forpliktet vel ...

Nå er det planer som vil endre for Risvollan fra «et slitent drabantbysenter til et urbant og fremtidsrettet bydelssenter» med blant annet en halvannet mål stor torgallmenning. «Nye Risvollan» vil få en miljøvennlig profil, men det grønne skiftet startet for flere år siden da bensinstasjonen ble lagt ned! Borettslaget har lenge hatt en egen TV-stasjon, TV-Risvollan, mens Utleirahallen med tilliggende treningsbaner, er av nyere dato og den har hatt stor betydning for Utleira på flere måter.

LES OGSÅ: Hva skjer med Risvollan-senteret?

Det «sosiale eksperimentet» gikk altså bra, og ved et jubileum er det naturlig å spørre hvorfor den negative utviklingen stoppet etter noen år. Den kunne selvfølgelig ha dødd ut av seg selv, men erfaringer tyder ikke på det. Som «deltakende observatør», er jeg ikke i tvil om svaret er at det sosiale limet mellom beboerne, dugnadsånden, var usedvanlig sterkt. Det var ressursene som fant hverandre. Kall det gjerne flaks, men det var sivilsamfunnet på sitt beste.

Det er et tankekors at ungdomsbråket aldri var tema på noe møte, og det kom aldri forslag om terapeutiske tiltak selv om de fleste yrkesgruppene var representert blant oss. Under gatespyling, utvendigvask av skolen (!) osv. ble det snakket om vær og vind – eller om Utleira og Niristu. Men det er femti år siden!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Da kronikkforfatteren flyttet inn i Risvollan borettslag i februar 1972, var de fleste av de 1 113 leilighetene tatt i bruk, og med rundt 4 000 personer var det landets største borettslag. Mange fryktet at det kunne gå galt. 
        
            (Foto: Morten Antonsen)

Da kronikkforfatteren flyttet inn i Risvollan borettslag i februar 1972, var de fleste av de 1 113 leilighetene tatt i bruk, og med rundt 4 000 personer var det landets største borettslag. Mange fryktet at det kunne gå galt.  Foto: Morten Antonsen