Hønsegården øverst i Dickaunsvingen er nå et sosialt omdreiningspunkt på Nedre Byåsen. Vi har kommet i prat med folk som tidligere var hastige i ganglaget, skriver Dag Hoel.   Foto: Lise Åserud/Scanpix

Alt blir bedre med høner

Det er ikke et klukk å høre fra klimaforhandlingene i Glasgow. Det går i veldreide vendinger om nye teknologier, hydrogen og fangst av CO2. Økonomisk vekst. Høner har de ikke greie på.

Selv kjøpte jeg fire høner og har siden latt dem trippe i en innhegning langsetter Dickaunsvingen. Etter hønseslippet har jeg lagt merke til at et stadig økende antall turgåere legger veien om Dickaunsvingen. De går ikke rett forbi hønene, de stopper opp og pludrer hønespråk en god stund før de går videre. Om turgåerne blir oppmerksomme på at jeg er ute i hagen, blir de forlegne og tier. Men så klarer de ikke å holde seg, og så kommer det, litt lavere, «Tuppatuppatuppa! Kom da! Tuppatuppatuppa!»

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Hønsegården øverst i Dickaunsvingen er nå et sosialt omdreiningspunkt på Nedre Byåsen. Vi har kommet i prat med folk som tidligere var hastige i ganglaget. Når vi nå står i porten og drøser over klippfiskpriser og mulige slektsforhold – mens hønene skakker på hodet og er sammen med oss – er det påfallende mange av samtalene som etter hvert handler om hva som forløser et godt liv. Egentlig? Folk vil snakke om det.

Kronikkforfatter Dag Hoel har skrevet boka «I Hamsuns kalosjer – et økodrama med mor, fire høner og en rev».  Foto: PRIVAT

Alle som én av de jeg har kommet i prat med, ønsker at dagene skal være romsligere og inneholde flere vafler. Ikke en kjeft har nevnt langhelg i Amsterdam, pensjonspoeng eller høyere lønn. Hønene slukker den tørsten og tilvirker godmodighet. De har skapt trivsel for en større offentlighet i Dickaunsvingen, lokket flokkdyret fram i oss og forordnet livskvalitet uten utslipp av CO2.

Uansett høner, to forhold er av altoverskyggende betydning for hvordan framtida skal folde seg ut. Klimaendringer og tap av biologisk mangfold. Det er tilnærmet politisk konsensus om at veien videre må gå via et grønt skifte som innebærer at teknologiske nyvinninger skal hjelpe oss med vanskelighetene som følger av vår livsførsel. Vi skal ikke lenger slippe CO2 ut i lufta, vi skal pumpe gassen inn i jorda. Fossilt brennstoff skal fases ut og vi skal over på andre energibærere, samtidig som varehandelen skal øke og økonomien skal fortsette å vokse.

Om det er noen som våger et pip om måtehold, blir politikere og økonomer røde i hodet. Da kommer det til å gå fryktelig galt, sier de. Økonomier må vokse for ikke å kollapse. Vekstideologien er vår tids sakrament.

Slik har det ikke alltid vært. Forståelsen var en gang at når våre grunnleggende behov var stillet, ville sulten forsvinne og vi ville leve i fred med oss selv. John Maynard Keynes, som sosialdemokrater holder for en solid mann, skrev i 1930 at menneskets økonomiske libido ville avta med teknologiske framskritt. Han mente frigjøring fra økonomisk åk ville frambringe sunne interesser i menneskeslekta, at hans barnebarn ikke ville jage etter nytelser, men arbeide mindre og være rasjonelle i forhold til faktiske behov.

Keynes’ tillit til oss var i overkant velvillig. Han trodde at vi ville være tilfreds med et alminnelig godt liv, og forutså ikke paradigmeskiftet som kom med Thatcher og Friedman for førti år siden. Etter dem har ingen vært mette. Vi skal konkurrere. Ved å optimalisere utnyttelsen av oss selv, effektiviserer vi samfunnet. Ved å begjære nytelser, holder vi økonomien levende. Frihet er løsenordet, ingen må hindre den enkelts skaperkraft, motoren i framskrittet. Meteorologene kremter, men høflig.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Thatchers tro på individualitet og ekstreme ytelser fikk sin parallell i idretten. Idrett var amatørenes arena fram til 80-tallet, og «amatør» betyr å elske det en gjør. De olympiske leker var forbeholdt dem som elsket og Den internasjonale olympiske komité var svoren motstander av kommersiell profesjonalisme. Men etter Thatcher var det ikke lenger meningsfylt å bare elske. Konkurranse skulle lønne seg. Det viste seg at utøverne måtte være profesjonelle – om de skulle konkurrere med farta som selve tida hadde begynt å bevege seg i. Amatørisme betød ikke lenger at en elsket det en holdt på med, det begynte å bety at en var en tosk.

Og der står vi nå. Jeg representerer toskene. Vi mener hovedutfordringen ikke er fossilt brennstoff, selv om det åpenbart er et smertens barn. Hovedutfordringen er overforbruk av energi – uansett hvordan den er utvunnet. Med andre ord livsstilen til en ikke ubetydelig del av verdens befolking. Vi kan sortere avfall så mye vi makter, sykle til krampa tar oss, bygge vindmøller til vi ikke har en naken åskam igjen: så lenge vi fortsetter å leve med energiforbruket og konsumet av varer, reiser, underholdning og allehånde tidsfordriv som vi gjør i dag, styrer vi mot biologisk og sivilisatorisk sammenbrudd.

Samtalene ved porten i Dickaunsvingen har avslørt at vi amatører er ganske mange. Folk vet at vi med vår livsutfoldelse utarmer verden. Uansett hvilken farge vi henfaller til på den politiske skalaen, er det innlysende at redusert forbruk er nødvendig og at livsglede henger mer sammen med høner og vafler enn med inntekt.

Når folk krever høyere lønn, er det fordi vi er indignerte over urettferdigheten i at ikke så rent få har parasittisk høy betaling for arbeidet de utfører. Destruktivt forbruk er karakteristisk for livsførselen i Norge i 2021.

Om det skal være mening skapt i forhandlingene i Glasgow, må de hjelpe oss å slutte med dette. Vi må ha større krav til livet enn å fjase det bort på varehandel. Og myndighetene må befri oss fra kravet om at vi skal være så fremragende flinke. Det driver oss til vanvidd. La oss utføre vår dont uten fordring om mesterskap. Gi oss fellesskapet tilbake, og flere høner og late ettermiddager. Og en ting til: Gi oss politikere som tør tilby noe annet enn rentefrie luftslott som skal holde liv i en oppblåst økonomi. Gi oss et miljøparti som holder edruelige lønninger og måtehold over sløseri. Der kom jeg på det! «Sløseri», et ord som var falt ut av språket. Se så, nå er det på plass igjen.

Velkommen til en prat i porten i Dickaunsvingen. Alt blir bedre med høner.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe