Pelsene er min mors og bildene er manipulert av Pål Bierman Jørgensen. - Pål forslo først at om jeg tagget den med «arv» eller «arvegods» - så kunne jeg gå med den som et slags politisk statement. Vise folk at å gå med pelsen er et bevisst valg. Det høres litt krevende ut, skriver Marianne Danielsen.   Foto: PRIVAT

Hva gjør jeg når arven etter mormor er en ekte persianer?

Jeg har arvet to kvalitetsplagg, det må jo være miljøvennlig gjenbruk? Men følelsen av å dra dem over skuldrene er alt annet enn god.

I forbindelse med at min mor flyttet på omsorgssenter, fikk jeg oppgaven med å rydde ut av leiligheten hun har bodd i de siste 12 årene. Alle som har gjort tilsvarende, vet at det ligger mye sentimentalitet og nostalgi i en slik øvelse. På mange måter får man ansvaret for å rydde i et langt liv, som ikke en gang er ditt eget. I klesskapet i kottet fant jeg en masse sko, flere minnerike fotoalbumer, en festdrakt og to pelser. Alt dette er av emosjonell verdi, som jeg selvsagt ikke har hjerte til å kaste. Det ble så pakket ned i en plastsekk og stappet inn i bilen. Siden ble det plassert i min egen kjeller, innerst inne i et kott.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

På sensommeren hentet jeg frem sekken igjen, for å studere hva det var som egentlig lå i den. Da ble jeg stående med de to pelsene. To tunge, skreddersydde, pent brukte jakker med navnet på skredderen på en sirlig brodert etikett inne i kragen. Jeg er ikke veldig bevandret innenfor pels, så jeg sendte en venninne bilde av pelsene for å høre hvilke dyrepelser hun mente det kunne være, og fikk svar. En persianerpels med minkkrave og en ren minkpels. Jeg husker godt at min mormor stolt gikk i begge disse pelsene, spesielt kan jeg erindre henne i den svarte småkrøllede persianeren. Både til hverdags i butikken og i festlige sammenhenger. Jeg kan også huske at mamma brukte dem, men mulig jeg bare har sett dette på gamle fotografier fra før jeg ble født.

Jeg bestemte meg for å prøve dem på. Og begge satt som støpt, og selv om de luktet litt støv, så erkjente jeg for meg selv at dette var absolutt jakker som kledde meg, og som har et nostalgisk sus over seg. Jeg kan lett forstå at å ikle seg disse på 50 og 60-tallet var en identitetsbærer, samtidig som det var et praktisk klesplagg som varmet godt i en kald Trondheims-vinter på Eberg.

Mandag 18. oktober inviterer Adresseavisen og UKA til debatt på Studentersamfundet: Nu klinger det … sjukt FORBANNA HØYT #%&! | Facebook.

Mens jeg stod der foran speilet med persianeren på meg, kjente jeg på en litt vanskelig følelse. Det kunne aldri ha falt meg inn å kjøpe en pels i 2021. Men er det greit å gå med arvet pels? Er det innafor å gå med pels? Jeg forsøkte å se for meg at jeg skulle gå i den på jobb, og fikk med ett en følelse av at det ligger et slags umusikalsk budskap i å ikle seg pels og gå rundt med den i offentlighet. Hva signaliserer jeg ovenfor omverden om jeg tar på meg en persianer?

Jeg måtte google «mink» og «persianer». Pels er ofte omtalt som synonymt med dyrelidelser. Pelsen i persianeren er ifølge HSUS (Human society of the United States) fra lammefoster eller helt nyfødte dyr. Videre så kjenner jeg selvsagt til at Stortinget har vedtatt å avvikle norsk pelsdyroppdrett innen 2025. Dyrevernalliansen mener at å gå med pels, uavhengig av arv, sender et signal om at pels er ok og vil da opprettholde pelsen som en del av motebildet.

Så til tross for at pelsen er et kvalitetsplagg og så god som ny, og attpåtil er gjenbruk, så er følelsen av å dra den over skuldrene alt annet enn god.

Så hva gjør man egentlig med en gammel pels? Ei venninne foreslo at jeg kunne bruke den når jeg måket snø på gårdsplassen på vinteren, eller bruke den kun på hytta når ingen så meg. En annen venninne sa at jeg kunne gi pelsene til dyrebeskyttelsen. Der bruker de pelsen i forbindelse med omplassering av dyr, for at de skal kunne gi varme til nyfødte kattunger og valper.

Pål er en kollega som sitter ved siden av meg på arbeidsplassen min Inventas. Han er produktdesigner og en genial fyr å spørre når det gjelder produkt og funksjonalitet.

Forutsetningene er som følger: Jeg vil ikke bruke den slik den er, men jeg vil heller ikke kaste den, det er tross alt en arv etter min mormor.

Og imens jeg trekker om krakken i minkpelsen, så sender jeg en tanke til min gode mormor og de små hjemløse kattungene som ligger seg varme på gammelt, verdifullt arvegods, skriver Danielsen.   Foto: PRIVAT

Pål forslo først at om jeg tagget den med «arv» eller «arvegods» - så kunne jeg gå med den som et slags politisk statement. Vise folk at å gå med pelsen er et bevisst valg. At arven etter mormor veier tyngre enn alt annet.

Jeg konkluderer likevel med at jeg ikke føler for å la min daglige bekledning bli et politisk budskap. Det høres litt krevende ut. Så da står jeg der da, med litt grønt skjegg i postkassa. Ikke kan jeg (gjen)bruke og ikke kan jeg kaste. Så foreslo Pål det geniale, hva om du kjøper en gammel krakk, og trekker den om i pels. Så kan du minnes din mormor mens du sitter på krakken på hytta med en kopp kaffe og ser ut på havet?

Og imens jeg trekker om krakken i minkpelsen, så sender jeg en tanke til min gode mormor og de små hjemløse kattungene som ligger seg varme på gammelt, verdifullt arvegods.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe