Ved Kastvollen Rehabiliteringssenter har de gjort seg erfaringer med fritt behandlingsvalg. Arkivbildet viser sykepleier og daglig leder Bente Oldren under arbeid senteret gjør med ei av diagnosegruppene.   Foto: Mari Vold (arkiv)

Fritt behandlingsvalg – var det virkelig dette politikerne ønsket?

Vi driver en privat rehabiliteringsinstitusjon i Inderøy kommune. I utgangspunktet var vi positive til ordningen med fritt behandlingsvalg, men vår erfaring gjør at vi dessverre har snudd.

De regionale helseforetakene skal sørge for spesialisert rehabilitering, og tjenestene ytes både i sykehus og i private rehabiliteringsinstitusjoner. Fra 1. juli 2017 ble ordningen fritt behandlingsvalg (FBV) gjennom HELFO en realitet for personer med rett til spesialisert rehabilitering, i første omgang for enkelte diagnosegrupper. Kastvollen har vært positiv til denne ordningen, og hatt tro på at dette ville bidra til å få ned ventetiden for den enkelte, til raskere og riktigere rehabilitering, samt sikre prinsippet om lik tilgang på helsetjenester. Vi hadde også forestilt oss at økt konkurranse mellom institusjonene som ordningen kunne medføre, ville bidra til en ytterligere spissing av tilbudene og kvalitetsmessig forbedring.

Etter erfaringer vi nå har gjort oss gjennom HELFOs godkjenningsprosess, er vi dessverre blitt svært skeptiske til om FBV-ordningen vil bidra til et bedre tilbud for brukerne av tjenestene – bortsett fra kortere ventetid.

Politisk redaktør Siv Sandvik følger valgkampen tett. Abonner på hennes nyhetsbrev her!

LES BAKGRUNN: Regjeringen ville gi flere pasienter privat helsehjelp


Kvalitet på tjenestene. Spesialisert rehabilitering kjennetegnes blant annet av bred tverrfaglighet og spisskompetanse knyttet til spesifikke diagnoser. Helse Midt-Norge sin strategi har vært å fordele diagnosegruppene mellom regionens rehabiliteringsinstitusjoner, og dermed styre hvilken kompetanse de ønsker å betale for – noe vi mener absolutt er det beste for brukerne av tjenestene. Vi hadde sett for oss at denne funksjonsfordeling mellom de ulike private institusjonene skulle videreutvikles, slik at den enkelte institusjon etter hvert ville bli ekspert på sitt felt. Dette ville bidratt til et høyt faglig nivå på rehabiliteringstilbudet: skal man bli faglig god må man gis mulighet til å fokusere smalt når det gjelder kompetansebygging, og ikke minst sikres erfaringskompetanse ved å jobbe med samme diagnosegrupper gjennom år for å få tilstrekkelig «mengdetrening» innen sitt fagfelt. Hva vil konsekvensen for kvaliteten i tilbudet bli, om vi nå skal vekk fra spissing og tilbake til at alle rehabiliteringsinstitusjoner kan drive med alt? For å dra en parallell til øvrig spesialisthelsetjeneste: har man behov for en kneoperasjon, bør man vel søkes til ortopedisk avdeling – og ikke til f.eks. nevrokirurgisk?

De regionale helseforetakene har i flere år kjøpt tjenester fra private rehabiliteringsinstitusjoner, med strenge og konkrete krav til kompetanse og innhold. Vår erfaring med HELFOs godkjenningsprosess, er at kravene til kompetanse og innhold i tjenestene fremstår langt mindre konkrete. Dette frykter vi vil føre til utarming av faget, og til en betydelig uønsket variasjon i tjenestetilbudet til brukerne. Flere rehabiliteringsinstitusjoner har nå «kastet seg rundt» og blitt HELFO-godkjent, og promoterer spesialiserte rehabiliteringstjenester til diagnosegrupper de har liten eller ingen erfaring med. Når flere undersøkelser har vist at det allerede er kamp om kompetente fagfolk, både i helseforetakene og i private rehabiliteringsinstitusjoner, vil dette være svært uheldig. Når kompetansen nå vil «smøres tynt utover» mange flere institusjoner enn tidligere, er vi oppriktig bekymret for kvaliteten i tjenestene, og dermed også for pasientsikkerheten.

Forvaltning av fellesskapets ressurser. Rehabilitering er et kraftig virkemiddel for å bedre funksjon, mestring og deltakelse. Dette er ikke bare et opplagt gode for den det gjelder og dennes pårørende, men vil også redusere belastning på øvrige helse- og omsorgstjenester. Rehabilitering er også sentralt i tilbakeføring til arbeidslivet, med tilhørende store personlige og samfunnsøkonomiske gevinster. Når FBV-ordningen nå åpner for spesialisert rehabilitering uten de samme strenge konkrete krav til kompetanse og innhold som helseforetakene, vil dette føre til at man får mindre ut av fellesskapets ressurser, noe som er svært bekymringsfullt.

Vi stiller oss også undrende til hvordan Stortinget kan akseptere dagens FBV-praksis innen spesialisert rehabilitering, når de eksplisitt har bedt regjeringen presisere i helseforetakenes oppdragsdokument at ideelle aktører skal prioriteres fremfor kommersielle aktører? Gjelder dette kun for spesialisert rehabilitering gjennom helseforetakene? Og ikke for spesialisert rehabilitering gjennom HELFO-ordningen?

LES OGSÅ: Dette er fritt behandlingsvalg

LES OGSÅ: Regjeringen ville gi flere pasienter privat helsehjelp

Lik tilgang? Prinsippet om lik tilgang på helsetjenester er også i fare grunnet ulik praksis i de ulike helseforetakene for henvisning og godkjenning av spesialisert rehabilitering. Dette umuliggjør en helhetlig oversikt over feltet, og forsterkes ytterligere gjennom FBV-ordningen: Skal alle henvisninger vurderes av Regional Vurderingsenhet (RVE)? Skal alle henvisninger vurderes av institusjon? Eller hvilke henvisninger skal vurderes av RVE og hvilke av institusjon? Hvordan kan det holdes oversikt over hvem som har fått innvilget spesialisert rehabilitering tidligere, og i tilfelle hvor? Og når? Og varighet på denne? Og hvilken effekt?

LES OGSÅ: De bør heller diskutere hvordan folk kan få hjelp

Konklusjon: For å ivareta videreutvikling av rehabiliteringstilbudet i spesialisthelsetjenesten og dermed sikre gode tjenester for brukerne, er det etter vår mening en forutsetning at man går bort fra todelingen av finansieringsordningen og ulik henvisnings- og vurderingspraksis som nå er forsterket gjennom FBV-ordningen. Spisset rehabiliteringssatsing i spesialisthelsetjenesten for de med behov for kompleks og intensiv oppfølging vil være avgjørende. Ikke bare for å spare fremtidige økonomiske ressurser, men ikke minst for å gi den enkelte større mulighet til nettopp å mestre egen situasjon, oppleve selvbestemmelse og verdighet – som det så fint beskrives i statsbudsjettets dokumenter.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe