«Mange bør gå i seg selv, også vi i uniform»

I 2007 reiste jeg til en konflikt jeg hadde lest mye om, og jeg var allerede da sterkt i tvil om en kunne lykkes. Nå har Kabul falt, «the blame game» har startet og følelsene er sterke. Tiden har kommet for å lære av feilene våre.

Det afghanske statsapparatet og dets militære styrker gikk i oppløsning raskere enn så å si alle forutså. Konteksten er ulik, men paralleller til uttrekningen fra den amerikanske ambassaden i Saigon 1975 er uunngåelig. Bildene av kaoset på Hamid Karzai International Airport har rystet en hel verden. Det er mye vi nå ikke får gjort noe med. Det vi kan gjøre noe med, er å møtes ved milepælen, lære av feilene våre og forsøke å gjøre det bedre neste gang.

Det gjorde inntrykk å snakke med generaler som åpent innrømte at en manglet en adekvat strategi for å lykkes i Afghanistan, skriver kronikkforfatter. Bildet viser statsminister Erna Solberg som holdt tale under mottagelsen for de siste norske kampsoldatene som kom med fly fra Afghanistan tidligere i år.   Foto: Fredrik Hagen/NTB

Å lykkes i Afghanistan var aldri en enkel oppgave. Hvorfor vi har endt opp der vi er i dag er komplekst og sammensatt. De som faller for fristelsen til ensidig å skylde på en korrupt og inkompetent afghansk politisk ledelse, eller vestlige politikere som aldri helt evnet å kommunisere om dette var en antiterror-operasjon eller nasjonsbygging, har i beste fall bare funnet deler av forklaringsgrunnlaget. Sett fra mitt perspektiv er det mange som nå bør gå i seg selv, også vi i uniform som anvendte militærmakt.

Politisk redaktør Siv Sandvik følger valgkampen tett. Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Poenget med denne kronikken er ikke å uteske alle utfordringene i Afghanistan. Snarere å peke på at det er mange som nå bør feie for egen dør, være nådeløst ærlige, bidra til økt kunnskap og sørge for at vi ikke gjentar de mest fundamentale feilgrepene. Vi bør legge til rette for en slik prosess. Norge har Afghanistan-utvalgets rapport fra 2016 (En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014). Det er mange av oss som kan ha nytte av å lese den på nytt. Vi trenger en grundig analyse av USAs, Natos/ISAFs rolle, og vi trenger en analyse av den samlede internasjonale innsatsen i Afghanistan.

I 2006, etter fem års krigføring i Afghanistan og tre år i Irak, publiserte US Army og US Marine Corps sin nye feltmanual som skulle bidra til å løse problemene i Afghanistan og Irak. I forordet skrev de at det triste faktum var at de var uforberedt på kjempe en krig av den type som oppstod i Irak [og Afghanistan], fordi de var organisert, trent og utstyrt for å møte en annen konvensjonell motstander. De manglet kompetanse på denne type konflikter.

LES SYNNØVE VEREIDE: «Taliban er som en hissig kreftform som stadig vender tilbake. Vi har fortsatt ikke funnet kuren»

Jeg tjenestegjorde selv i Afghanistan høsten 2007, i operasjonsrommet til ISAFs hovedkvarter. Å ha tjenestegjort i Afghanistan betyr ikke at jeg eier noe mer av sannheten om denne konflikten. Jeg har min historie og mitt perspektiv, og for meg var det å reise ned til Afghanistan sammensatt. Jeg reiste til en konflikt jeg hadde lest mye om, og jeg var allerede sterkt i tvil om en hadde noen mulighet til å lykkes. Det gjorde inntrykk å snakke med generaler som åpent innrømte at en manglet en adekvat strategi for å lykkes i Afghanistan. Luftkommandøren i Afghanistan i 2007, og medlem av ISAFs ledergruppe, innrømmet at det fundamentale problemet i ISAF i 2007 var at det ikke var noen overgripende politisk-militær strategisk plan for Afghanistan som operasjonelle og taktiske planer kunne utarbeides fra. ISAF, som det strategiske hovedkvarteret i krigsteateret, seks år inn i konflikten, hadde ikke en langsiktig visjon eller fokus. En nokså trist erkjennelse.

LES OGSÅ: Afghanistan-veteran: Endte krigen opp for selvrealiseringens skyld?

I realiteten illustrerer Afghanistan de utfordringer som har eksistert i en lang rekke militære internasjonale intervensjoner. De politiske målsettingene var uklare, noe som igjen medførte en uklar militærstrategisk tilnærming. Det blir vanskelig å utvikle kloke militære planer dersom en ikke helt vet hva en skal oppnå. Det gir liten mening å snakke om «krigen i Afghanistan», da realiteten er at det ble ført ulike kriger i ulike deler av Afghanistan. USA opererte i mange år på én måte i Øst-Afghanistan, andre allierte opererte helt annerledes i Sør-Afghanistan, og den militære tilnærmingen i vest, nord og Kabul var annerledes enn de to førstnevnte. Mangelen på tydelige politiske målsettinger og uklar militær strategi, gjorde det vanskelig å utarbeide militære planer i en organisasjon som lenge var delt i en amerikansk og en alliert kommandostruktur, og selv koordineringen mellom forsvarsgrener som opererte innenfor de respektive regioner var lenge svært krevende.

LES INGRID SKJØTSKIFT: Afghanistans historie er en del av Norges historie. Derfor har også vi ansvar for fremtiden

Hva så med Norge? Hvilke norske offiserer bidro med kompetente råd og analyser om utfordringene knyttet til lavintensitetskrig, «counter insurgency» og nasjonsbygging høsten 2001? Noen år senere begynte Norge å sende sjefer til PRT Meymaneh i Faryab-provinsen uten at disse fikk nevneverdig norsk eller alliert rettledning. Det ble lenge opp til oberstløytnanten å definere hvordan den militære tilnærmingen i Faryab-provinsen skulle være. Amerikanerne opplevde, som nevnt, at de ikke hadde spesiell kompetanse på denne type konflikt, og en kan kanskje anta at vi ikke var spesielt mye mer kompetente? Vi hadde lange diskusjoner om militær tilstedeværelse versus bistand og oppbygging. Har vi lært noe av dette?

Noen av spørsmålene som tvinger seg frem de siste dagene, synes jeg det er lettere å svare på. Bør afghanere som har hjulpet Norge og allierte, og som nå frykter for sine liv, få oppholdstillatelse i Norge? Selvsagt. Hovedsakelig fordi det er moralsk riktig, men også fordi det vil bli krevende å be om hjelp neste gang, dersom de som hjelper oss vet at vi snur ryggen til dem når de eventuelt skulle trenge hjelp.

Var det verdt å bruke ressurser i Afghanistan? Jeg mener det. Norge har lent seg tungt på hjelp fra USA for å ivareta vår sikkerhet. Når vår fremste allierte påberoper seg artikkel V i Nato-traktaten og ber om hjelp, så sier vi «ja». Å være en god alliert var helt nødvendig. Det ville grenset til sikkerhetspolitisk selvmord om lille Norge i denne situasjonen skulle takket høflig «nei» til USAs og Natos anmodning om styrkebidrag. Norske politikere ville nok spist lunsjen sin i ensomhet på Nato-toppmøtene etter hvert som gode allierte gradvis tok flere og flere tap i Afghanistan, mens vi eventuelt skulle argumentere for viktigheten av at vi forble opptatt av Natos nordflanke. I sin tilnærming til Afghanistan forsøkte norske politikere som vanlig å balansere mellom idealpolitikk og realpolitikk. Norge skulle støtte opp under en FN-ledet verdensorden, men også være en god alliert. Vi har deltatt, bidratt, og stått sammen med andre nasjoner som vi forventer assistanse fra dersom vi noen gang trenger det. Slik sett mener jeg at Afghanistan var verd deltakelsen, og det er jo dette som egentlig er hovedårsaken til at vi har deltatt.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe