Dersom du har lukket døren til alt som omhandler gaming, har du muligens også lukket døren til at barnet ditt forteller deg om ting de har opplevd på nett- både på godt og vondt, skriver Beate Hygen og Kristine Ask. Illustrasjonsbilde av jente som spiller dataspill.   Foto: Junge, Mia Oshiro

Vær nysgjerrig på barnas spilling

Asbjørn Hulaas kritiserer Altiboxs reklame for å oppfordre foreldre til å støtte oppunder dataspilling, og frykter at et frislipp rundt spilling betyr en flom av unge som er «Bleke, venneløse, sosialt usikre og i utakt med mor, far og alle andre». Denne frykten er ganske vanlig og har fulgt dataspillere i lang tid. Dessverre fører muligens innlegg som Hulaas’ mer til hinder enn hjelp i å løse de konfliktene rundt spill som mange opplever.

LES OGSÅ: De vil at foreldre skal spille skytespill med barna sine

Vi vet at mange foreldre er usikre og bekymret for barnas spilling, og at spilling er et betent tema over en del middagsbord. Å være bekymret på barnas vegne er en uunngåelig del av det å være forelder, og et uttrykk for kjærlighet og ønske om at barna skal ha det bra. Heldigvisviser forskning at frykten for det meste er ubegrunnet.

Undersøkelser fra medietilsynet støtter det dataspillere har selv sagt i flere tiår; dataspilling er sosialt. Andre studier viser til at hele 70 prosent spiller sammen med en venn. I tillegg er spilling en arena for mestring og motivasjon, og mange opplever tilhørighet og glede når de spiller. For dem som faller på utsiden, på skolen eller på jobb, kan spillverdener være et sted å finne fellesskap og venner.

LES OGSÅ: Elever må få lov til å game i skoletid!

46 prosent av foreldre spiller selv ifølge Medietilsynet. Flere foreldre som spiller gjør at det også blir noe som holder familien sammen. For disse familiene blir spilling et felles prosjekt der barn og voksne kan delta på like premisser, og der hardt arbeid og masse øvelse (noe mange spill krever) skaper samhold og gode minner.

Som både foreldre, spillforskere og spillere er vi langt mer bekymret for den avstanden som skapes mellom foreldre og barn, når frykt gjør at barnas interesse for spill avvises, nedvurderes eller sykeliggjøres, enn for spillingen i seg selv. Spilling kan tross alt være ditt barns store lidenskap. Tenk om ingen hadde brydd seg om det du brant for? Om din partner hadde fnyst hver gang du fant fram strikketøy eller himlet med øynene når du satte på sportssending? Om dine kolleger spurte «er det sunt da?» når du fortalte om en helg tilbragt på hundestevne, i klatrevegg eller på korpsøvelse? Slik er det for mange barn og unge. De har ingen voksne som spør hvordan spillingen har vært, hva de har oppnådd, hvem de spilte med eller som lytter og viser interesse når de forteller.

LES OGSÅ: Pokerspiller investerer i gamingsenter

Om du har et barn som brenner for dataspill (som er flertallet av norske barn, 96 prosent av guttene og 76 prosent av jentene mellom 9-18 år spiller), men av frykt avviser barnets interesse og engasjement, da skapes en avstand som verken barn eller foreldre er tjent med. Dersom du har lukket døren til alt som omhandler gaming, har du muligens også lukket døren til at barnet ditt forteller deg om ting de har opplevd på nett- både på godt og vondt. Hvordan kan du da gripe inn i de små og store ting som skjer i barnas liv?

Vi prøver ikke å underkjenne at det i dataspill, og den tilhørende online-verdenen, også skjer kjipe ting. Vi vet at det foregår trakassering og diskriminering i spill. Nettopp derfor er det viktig at foreldre har en «åpen dør» slik at barn kan fortelle om det som skjer i den virtuelle verdenen og at foreldre kan være der for barnet.

LES OGSÅ: Vi kan lære av historien om gameren Mats (25)

Avhengighet er også noe mange foreldre er bekymret for. Og ja, noen kan bli avhengige av gaming. For å tilfredsstille de diagnostiske kriteriene for nternet gaming disorder (IGD) må man ha flere symptomer. En person er avhengig når spillingen har tatt fullstendig overhånd og ført til negative konsekvenser. Relativt få fyller kriteriene for å få en spillavhengighetsdiagnose. I vår studie Tidlig Trygg i Trondheim fant vi at 1,8 prosent av barna i studien gjorde det. Dette er få, men selvsagt alvorlig for dem det gjelder, og det er viktig at disse får hjelpen og støtten de trenger. Skal vi klare det må vi starte med aksept og nysgjerrighet rundt spill; da vil vi lettere fange opp dem som sliter, og de som koser seg (altså det store flertallet) kan få dele gledene med de viktigste personene i sitt liv; sine foreldre.

Å lære et par grunnleggende ting om spillene, vil også gjøre det lettere å sette grenser for barna. Spesielt dette med middagstid og leggetid kan skjære seg når grensene settes uten forståelse for spillenes rytmer og dynamikk.

LES OGSÅ: Når mye står på spill

Om du vet at en runde Fortnite tar cirka 20 minutter kan du si til barnet «du rekker to runder før middag». Om du vet at det tar litt tid å rydde på plass tingene du har samlet før du kan avslutte Minecraft, er det naturlig å varsle barnet i god tid slik at jobben de har gjort i spillet ikke forsvinner til leggetid og de nekter skruav. Har du oversikt over hvilke dager det er viktige turneringer, nye utgivelser eller andre store events i spillet, så legger du kanskje ikke opp til kosekveld med familien akkurat den dagen – og unngår krangelen.

At konflikter rundt spill muligens handler om hvordan man, som forelder, forholder seg til spill er kanskje en tung kamel å svelge. Det er ikke vår intensjon å pålegge foreldre mer skam eller bekymring. Om noe er det en god nyhet at det handler om å tenke litt annerledes om spill, få spill som tema rundt middagsbordet og regler som fungerer bedre med spillenes logikk. Det er jo faktorer som vi, som foreldre, kan kontrollere og gjøre noe med. Barnas lidenskap for, og glede i, spill er nok langt verre å rokke ved.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe