Ungdommer setter opp den første teltleiren etter at Hegnhuset ble ferdig. Tor Einar Fagerland synes det viser på en fin måte hvordan de 69 drepte blir passet på av de 495 overlevende, som så igjen blir passet på av nye AUF-ere.  Foto: Krister Sørbø / NTB

Tilbake til Utøya. Det vondeste og det fineste

23. juli 2011, mindre enn ett døgn etter terrorangrepene, møtte AUF pressen. Alle de 14 medlemmene av AUFs sentralstyre hadde vært på Utøya. Én var drept, én lå på sykehus. De 12 øvrige var på Sundvollen, eller på vei hjem. Sittende, i klærne fra dagen før, leste AUF-leder Eskil Pedersen fra sine håndskrevne notater: «Vi skal tilbake til Utøya». Midt i kaoset, frykten og sorgen, stod det klart for AUF at felleskapet omkring sommerleiren måtte gjenreises. Men hvordan komme tilbake til en øy hvor ungdommer hadde blitt drept, jaktet på, skutt? Kunne det bli «som før»? Ville det bli noe annet? Ingen visste. Ingen hadde gjort det før.

LES OGSÅ: På nytt følte jeg meg forfulgt, og det mens jeg var på mitt mest sårbare.

Det tok fire år før AUF var tilbake på øya i Tyrifjorden, og enda et år før øya var ferdig gjenreist. Sommerleiren i 2015 samlet 1300 deltakere fra hele landet. Et år senere stod minne- og lærings­senteret Hegnhuset ferdig – et bygg som har blitt beskrevet som «verdens viktigste under­visningsbygg». Siden den gang har 40 000 ungdommer fra Norge og fra Europa kommet hit for å lære om demokrati, om hva som utfordrer demokratiet og om hvordan det kan vernes. Jevnlig kommer det også internasjonale delegasjoner til Utøya, for å se hvordan AUF har gjort et åsted for terror til en arena for minne, læring og engasjement.

PANELSAMTALE: Renate Tårnes, Sofie Rosten Løvdahl og Hallvard Notaker om det vanskelige oppgjøret etter 22. juli.

Veien tilbake var vanskelig. For noen var Utøya hjertet som fylte AUF med liv. For andre smertet det at det skulle holdes nye sommerleirer på stedet som for dem betydde sorg og endeløst savn. Det vanskeligste var Kafébygget – samlings- og serveringsstedet midt på øya. Hit kom Gro Harlem Brundtland om for­middagen 22. juli 2011. Her ble 13 ungdommer drept og mange flere for­andret for livet. Kafébygget var også det eneste stedet hvor kulehull og fysiske bevis etter terroren fremdeles var synlige. For noen var Lillesal og Storsal allerede «hellige steder». Noen mente bygget måtte fredes, eller i det minste bevares i uendret form. Andre mente dette ville gjøre stedet til en tidskapsel for terror, og bety slutten for Utøya som politisk leirsted. Høsten 2012 hadde prosessen gått i lås, og AUF besluttet i samarbeid med Støttegruppen 22. juli å utsette alle planer til 2014.

LES OGSÅ: Har vi glemt 22. juli?

Deler av kafébygget på Utøya er bevart og inne i Hegnhuset. Her monteres et dikt av Frode Grytten.   Foto: Atle Aas

Utsettelsen ga tid til å utvikle et dypere samarbeid mellom berørte og etterlatte, og den ga rom for nye tanker om hvor veien tilbake til Utøya kunne gå. I denne prosessen var to forhold avgjørende. AUF forstod, for det første, at de måtte intensivere samtalen med de etterlatte. For daglig leder ved Utøya, Jørgen Watne Frydnes, betød det starten på en lang reise, hjem til alle de 69 familiene, til noen flere ganger. Jørgen reiste landet rundt, for å lytte og for å lete etter felles grunn. Tilbakemeldingene var mange, men en gjenganger var at de første forslagene til gjenreisning ikke ga en god balanse mellom minne og nytt liv. For å få hjelp til å finne en bedre balanse valgte AUF, for det andre, å be om hjelp fra en gruppe bestående av minnestedsforskere fra NTNU, 9/11 Memorial & Museum, og deres samarbeidspartnere. Basert på disse to omdreiningene ble tre prinsipper lagt til grunn:

1. Noen var mer rammet enn andre. Den innerste sirkelen av etterlatte og overlevende skulle ivaretas først.

2. Det som skjedde, skulle fortelles der det skjedde. Også det vonde. Uten å glatte over.

3. Fokus skulle være på helhet, og på balanse.

Kafébygget ble nøkkelen. Som mange steder på øya var dette bygget ikke bare et sted for død. For 17 AUF-ere ble her noen spinkle toalett­båser redningen. For andre ble bygget del av en fluktrute, fra teltplassen, ut vinduene, til fjorden eller andre sted er på øya. Gradvis ble det klart at Kafébygget, med alt det rommet av skjebner og fortellinger, skulle bli kjernen i det Utøya hadde å formidle, både om ondskap i fortiden og læring for fremtiden. Ved å bevare de mest berørte delene av bygget, kunne de øvrige delene fjernes. Som en del av konseptet utformet arkitekt Erlend Blakstad Haffner en ny bygningskropp, som skulle omkranse de bevarte delene og skape rom for læring og refleksjon. Dermed ble AUFs opprinnelige plan om å rive Kafébygget oppgitt til fordel for bevaring av Lillesal, deler av Storsal, korridor og toalettområder. I dag er de bevarte delene av Kafébygget omsluttet av 495 trepilarer, én for hver av dem som overlevde terroren. Innenfor bærer 69 bredere og høyere pilarer, én for hver av de drepte, taket på det nye Hegnhuset. Den nye strukturen hegner om den delen av Kafé­bygget der 13 ungdommer ble drept og de små toalettbåsene der mange berget livet. Vinduene står åpne, som de gjorde den dagen for ti år siden.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Jeg oppdaterte Twitter sikkert hundre ganger. Levde de?

Ungdommer fra AUF leser tidslinjen med tekstmeldinger fra 22. juli inne i Hegnhuset under sommerleiren i 2016.  Foto: AUF

Inne i bygget har arkitekt Atle Aas og undertegnede laget en åtte meter lang tidslinje bygd opp av tekstmeldinger som ble sendt til og fra øya under terrorangrepet. Noen er sendt fra toalettene i Kafébygget, mange fra andre deler av øya. Til sammen gir tekstmeldingene, hentet frem fra harddisker og gamle telefoner, et nakent vitnesbyrd om infernoet som rådet da terroristen jaktet på ungdommene:

18.58: «Jeg er så redd, det ligger mange døde rundt meg. Sikkert 10»

18.59: «Hjelpen er på vei. Hold ut :) Du er den tøffeste jeg vet om!»

19.04: «Mamma jeg er så redd for å dø»

19.05: «Hvis jeg dør, fortell alle at jeg elsker dem»

19.09: «Astrid – Du skal ikke dø. Du skal ligge helt stille til det er trygt»

Å komme tilbake til Utøya handlet dypest sett om samfunnsmessig bærekraft. I stedet for å gro fast i splittelse var det terrorofrene selv, i AUF og de hardest rammede familiene, som klarte å sette ny kurs og finne tilbake til Utøya. Her er minnene om den vondeste dagen ivaretatt. Samtidig har øya blitt større enn arbeiderbevegelsen. Som et verksted for demokrati og dialog representerer den det fineste vårt samfunn har å by på.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe