Fagfolk må få rom til å se seg selv utenfra, sine sterke og svake sider, hvordan en oppfører seg og bli bevisst på hvem en er. Noen må gi dem denne muligheten. Det er lov å feile og det er lov å si unnskyld, skriver kronikkforfatterne.   Foto: Shutterstock

Helsepersonell må også oppføre seg som folk

Dårlige holdninger og oppførsel fra helsepersonell gir tilleggsbelastninger for personer med psykiske helseproblemer. I tillegg til forsvarlig og god hjelp, må det være kvalitet i det menneskelige møtet.

I helsevesenet arbeider mange flinke og flotte fagfolk vi ikke vil være foruten. Folk som ser behovene til menneskene de er der for og får dem til å føle seg sett. Fagfolk som er åpne, nysgjerrige og villige til å delta i dialoger om gode løsninger. De som gir litt av seg selv, tør å være personlig og tilrettelegger individuelt.

Men vi møter også mennesker som ikke har denne standarden. Hvordan oppfører vi oss, hva betyr vår væremåte i møtet med den vi skal støtte eller hjelpe? Kommentarer som; nå spiser vi, slik snakker vi ikke her, ta føttene vekk derfra, du får ikke kaffe hvis du ikke er med på aktiviteter etc. er måter å snakke på som kan bekrefte allerede negative tanker. Samtidig uttrykker det en ovenfra- og nedholdning.

Brukerutvalget startet i 2016 et arbeid omkring temaet «folkeskikk». Fortsatt gjenstår en del arbeid for å bedre relasjoner og dialog mellom tjenestemottagere og tjenesteytere. «Folkeskikk» er ikke et begrep som blir tatt inn i styringsdokumenter. Kanskje kan begrepet dannelse brukes i stedet?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Hvordan står det til med folkeskikken i det psykiske helsefeltet? De fleste av oss forbinder folkeskikk med høflighet. Å vise høflighet smører det sosiale maskineriet, og får oss til å føle oss vel. Det er god folkeskikk å si hei, takk og av og til unnskyld både til kollegaer og de du hjelper. Fagfolk må også ha mot til å handle og si fra når de ser at noen blir dårlig behandlet.

Folkeskikk har med dannelse å gjøre. Det er å oppføre seg som folk, være høflig og få andre til å føle seg sett og likeverdig. Dannelsen er formingen av vår karakter, personlighet og sosiale kompetanse. Vi utvikler oss som mennesker ved å se oss selv i en sammenheng med andre.

En student fra et annet land kom hit til Norge for å jobbe. Han hadde som vane å si takk. Han fikk høre av sine kolleger at det kunne bli for mye, og sluttet med det. På utdanningen Psykisk helsearbeid ble dette tematisert i forbindelse med refleksjon i mindre grupper. Ved semesterslutt skrev han meldingen: «Det er godt å vite at man ikke kan si for mye takk, så tusen takk».

Å utdanne studenter som skal jobbe i det psykiske helsefeltet er å gi rom for at de kan bli kjent med hvem de er som medhjelpere, bli bevisst på sin væremåte, styrke og svakheter. Handler det i bunn og grunn om kjærlighet? Boka «Den lille prinsen» av Antoine de Saint-Exupèry handler om følsomhet og respekt for mennesket: «En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.»

Det har skjedd en sterk akademisering av profesjonsfagene. Akademisering handler om å øke forskningsandelen innenfor utdanninger som tidligere ikke har hatt lange forskningstradisjoner. Forskning er gitt stor autoritet, mens undervisning har mindre status. Utdanning og profesjonsutøvere trenger teoretisk kunnskap, men det må ikke gå ut over tid til praktisk rettet undervisning og veiledning.

Å gå fra høgskole til universitet innebærer også en effektivisering der mange fag skal presses inn. Det er blitt mindre tid til undervisning og prosesser der studentene jobber med egen rolle og sin relasjonskompetanse. Det kan føre til mindre bevissthet om hvordan en kommuniserer, hvilke holdninger en har og hvordan en oppfører seg.

Måten vi jobber på preges av rammer. Rammer er tid og rom til å reflektere over verdier og holdninger. Mange gir uttrykk for at de ikke har tid til å fylle dette rommet i sin arbeidshverdag. Fagfolk og ledere bruker mye tid på å dokumentere det som skjer i arbeidshverdagen. Hverdagen har gjerne et preg av kontroll og detaljstyring. Dette kan ta bort tid fra refleksjon over hvordan vi oppfører oss. Fagfolk må være bevisst på sin rolle.

Rollen innebærer makt over den andre. Makt er integrert i alle menneskers liv. Vi kan ikke kvitte oss med den, men heller være sensitiv og oppmerksom på hvordan den påvirker relasjonen. Makten synliggjøres for eksempel i regler, som også kan gi næring til uhøflighet. Kommentarer som: «Her skal det ikke drikkes brus, vi lager ikke vafler her fordi det er usunt, du får ikke se TV etter kl. 22» kan gi en opplevelse av umyndiggjøring. Dette er ikke god folkeskikk.

Gir holdninger som er befesta i regler rom for å vise respekt og god oppførsel? Og hvordan påvirker det relasjonen? I relasjonelle ferdigheter inngår respekt og evnen til å få den andre til å føle seg sett. Det handler også om empati, som er under press i et helsevesen preget av effektivitet, produktivitet og nytte. Forskning og rapporter fra de som har mottatt helsehjelp sier at relasjonen er viktigere enn behandlingsmetoden, og at dette innbefatter egenskaper som varme og empati.

Fagfolk må få rom til å se seg selv utenfra, sine sterke og svake sider, hvordan en oppfører seg og bli bevisst på hvem en er. Noen må gi dem denne muligheten. Det er lov å feile og det er lov å si unnskyld.

Mange fagfolk er bekymret for å være personlig og «ikke profesjonell nok». Men, i undersøkelser gjort av de som har mottatt helsehjelp kommer det frem at de beste hjelperne er de som byr på seg selv, får en til å føle seg vel og sett.

Dette handler om menneskesyn, om å se en annen person som noe annet enn «diagnosen», om å se hele personen. Det motsatte kan føre til at den andre ikke føler seg verdsatt i det ubalanserte maktforholdet. De som mottar psykisk helsehjelp vil bli behandlet «som folk».

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe