Signe Swensson fra Trondheim representerte Høyre i sine to perioder på Stortinget. Hun var lege, lærerinne, politiker og kvinnesaksforkjemper. Hun utdannet seg først til lærer, og arbeidet først som lærerinne i folkeskolen i Trondhjem 1913-1917, før hun tok medisinsk embetseksamen etter studier i Norge og utlandet.   Foto: Stortinget

En pioner fra Trøndelag

Da Signe Swensson møtte på Stortinget i 1931, var det som en av to kvinner.  148 stortingsrepresentanter var menn.
  • Tone Wilhelmsen Trøen, stortingspresident
  • Eva Kristin Hansen, stortingsrepresentant
  • Mari Holm Lønseth, stortingsrepresentant
  • Heidi Greni, stortingsrepresentant
  • Guro Angell Gimse, stortingsrepresentant
  • Kirsti Leirtrø, stortingsrepresentant

Signe Swensson er en av pionerene som løftes frem når Stortinget markerer hundre år med kvinner på Stortinget 1921-2021. Hun satt på Stortinget i åtte år, og i hele denne tiden var de bare to kvinnelige representanter. Den andre var Augusta Stang, også hun fra Høyre. Swensson fra Trondheim representerte Høyre i sine to perioder på Stortinget. Hun var valgt inn fra valgdistriktet Trondhjem og Levanger. I sin første periode på Stortinget (1931 – 1933) var Swensson medlem og sekretær i helsekomiteen. I perioden 1934 – 1936 var hun medlem av universitets- og fagskolekomiteen.

Fra venstre: Heidi Greni, Guro Angell Gimse, Tone Wilhelmsen Trøen, Eva Kristin Hansen, Kirsti Leirtrø og Mari Holm Lønseth.  Foto: Vidar Ruud

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Grunnen til at vi på Stortinget ser nærmere på Swenssons politiske liv nå, er at det i år er 100 år siden første kvinne ble valgt inn til fast stortingsplass. Dette er en viktig milepæl å markere, og på Stortinget benytter vi anledningen til å grave i arkivene våre for å få vite og forstå mer om både Karen Platou, som var første faste valgte kvinne på Stortinget, og om andre kvinnelige pionerer på Stortinget.

Det har vært hundre år med radikal endring, og mange har bidratt til de dyptgripende endringene som gjør at kvinner i Norge i dag kan ha ethvert politisk verv. For hundre år siden gikk diskusjonen på om kvinner i det hele tatt var skikket til å jobbe med politikk, og både Platou og Swensson møtte mye motstand i sitt virke som politikere.

Fiskerilege og kvinnesakskvinne. Swensson var lege, lærerinne, politiker og kvinnesaksforkjemper. Hun utdannet seg først til lærer, og arbeidet først som lærerinne i folkeskolen i Trondhjem 1913-1917, før hun tok medisinsk embetseksamen etter studier i Norge og utlandet. Hun arbeidet som distriktslege på Frøya, og som fiskerilege på Titran og Halten, og på Skrova i Lofoten, og fra 1927 var hun hudlege i Trondhjem. Etter frigjøringen i 1945 ble hun bestyrer av en poliklinikk og sykehusavdeling og poliklinikk for veneriske sykdommer hos kvinner.

Som høyt kvalifisert fagperson hadde hun gode forutsetninger for arbeidet i helsekomiteen og universitets- og fagskolekomiteen. I tillegg var hun sterkt engasjert i kvinnesaksspørsmål, og markerte seg i flere debatter på feltet. Hun var motstander av særbestemmelser for kvinner, og var opptatt av at kvinner og menn skulle konkurrere på like vilkår. Da kvinnesaksforkjemperen Margarete Bonnevie åpnet for deltidsstillinger og tilrettelegging for kvinner i arbeidslivet, var Swensson svært kritisk til at Bonnevie gikk inn for særvern og dermed minsket kvinners arbeidsfrihet.

Swensson var selv ugift, men var en aktiv forkjemper for gifte kvinners ervervsrett, altså retten til å ha et yrke. Hun mente det var kvakksalveri å kaste kvinnene ut av arbeidslivet. «Man vil snart få se at kvindens innsats er like nødvendig som mandens,» uttalte hun til Egersundposten i 1935. I Haugesunds avis uttalte hun i 1932 at «En kvinne som har fått en utdannelse som ligger utenfor det huslige, bør ha rett til å fortsette sitt arbeide også etter at hun er gift

Swensson fremmet grunnlovsforslag om kvinners likestilling ved ansettelser i embetsstillinger. Sammen med blant andre Augusta Stang fremmet hun også et grunnlovsforslag mot tap av stemmeretten for kvinner som giftet seg med utlendinger bosatt i Norge. Statsborgerskap og stemmerett for norske kvinner burde ikke være avhengig av ekteskapsstatus og mannens nasjonalitet, mente hun.

Hun engasjerte seg også i debatten om kvinnelige prester: «Kirken har behov for kvinnelige prester, men motstanden mot å gi kvinner adgang til geistlige embeter skyldes ukjærlig bokstavdyrkelse. Man beklager seg over at mange kvinner ikke går i kirke. Kan man vente seg annet, slik kirken stiller seg til kvinnen?» sa hun i Porsgrunns dagblad i 1936. «Det er ikke kristendommen som har stillet kvinnen i en lavere rangklasse – det er kirken, eller rettere sagt deler av kirken,» uttalte hun i debatt i Stortinget.

Swensson var opptatt av å få flere kvinner inn i det offentlige liv: Dette tok hun opp både som nyvalgt stortingsrepresentant på 1930-tallet, og etter krigen da hun kom tilbake fra en reise til Amerika. Der hadde hun deltatt på Det Internasjonale Kvinneråds kongress og Kvinnelige Akademikeres Verdensforbunds kongress.

Kjempet for Trondhjems-navnet. På Stortinget var hun blant motstanderne av Trondhjems navnebytte til Trondheim, og engasjerte seg i debatten i Odelstinget i 1931.

Etter årene på Stortinget gikk Swensson tilbake til det vanlige yrkeslivet, og engasjerte seg samtidig i lokalpolitikken og organisasjonslivet.

Signe Swensson var en pioner på mange måter – både yrkesmessig og som kvinnelig politiker. Hun løftet frem sentrale saker i samtida og brøytet vei for mange kvinner etter seg.

Hva skjer 90 år etter Swensson? I perioden 2017-2021 er andelen kvinnelige stortingsrepresentanter rekordhøyt, med nesten 41 prosent, og alle de tre statsmaktene ledes av kvinner. 100 år etter valget av Karen Platou og 90 år etter at Swensson ble innvalgt, er det snart tid for stortingsvalg igjen. Partiene har aldri nominert flere kvinner på topp enn til dette valget, men om det skal ta 100 år eller mer før kvinneandelen på Stortinget blir like stor eller større enn mennenes må høsten vise.

Når vi i 2021 markerer at det er 100 år siden første kvinne ble valgt inn til fast plass på Stortinget, ser vi at veien fra å vinne rettigheter til rettighetene faktisk virker i praksis kan være lang og kreve stor innsats også etter at den første seieren er vunnet. Mye hardt arbeid ligger bak endringene som har skjedd siden de første kvinnene entret Stortinget. Også i 2021 må vi diskutere både likestilling og hvordan vi på Stortinget best kan representere hele det norske folk.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!