For oss blir dette svært motsigende, at kommunen jobber med tidlig innsats, og samtidig skal stramme inn barnas muligheter til å få riktig og nødvendig hjelp, skriver kronikkforfatterne.   Foto: THERESE ALICE SANNE

Har Trondheim kommune allerede glemt de sårbare barna?

Siste uke i juni gikk det ut et brev til alle barnehager i Trondheim, med en beskjed som vi mener vil føre til en innstramming for barn med spesielle behov etter sommeren.

Brevet, sendt fra fagenhet for oppvekst og utdanning, begrunnes med at «ny pedagog- og bemanningsnorm har medført at kompetansen innenfor det allmennpedagogiske tilbudet har økt og at det forventes at flere barn i større grad får den hjelpen og tilretteleggingen de har behov for innenfor det ordinære barnehagetilbudet». Fra høsten skal det ikke tildeles ekstra ressurser med grunnlag i at barnet er under utredning hos BUP eller Trondsletten uten at det foreligger rapport/diagnose.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Det kan heller ikke henvises til sakkyndig vurdering eller pedagogisk rapport. Disse barna er henvist fra barnehagen i samarbeid med PPT eller fastlege, som gjennom observasjon og kartlegging ser at barnet har behov for ekstra støtte for å kunne utvikle seg, lære og fungere i sosialt samspill. Vanskene omhandler ofte atferd og sosiale utfordringer noe som blir tydeligere med alderen. Vi vet også at vanskene kan handle om at barn har blitt utsatt for seksuelle overgrep og annen omsorgssvikt. Det er altså disse barna det skal spares penger på! Dette er de sårbare barna, de som kan utvikle psykiske lidelser og bli en større økonomisk byrde på lengre sikt enn det spesialpedagogisk hjelp i barnehagen koster.

For oss blir dette en tanke langt fra barnets beste og tidlig innsats. Når vi har kommet dit at et barn er henvist til utredning hos Trondsletten eller BUP er det for at utfordringene er større enn først antatt og tiltak er allerede utprøvd i måneder og år før vi ser at utviklingen ikke går i riktig retning. I samarbeid med PPT vurderer vi da at hjelpebehovet er større og barnet trenger mer hjelp utover det ordinære tilbudet. Fra henvisningen er sendt og til utredningen er ferdig tar det opp til ett år! Og da er planen at barnet ikke skal få nødvendig hjelp under denne ventetiden? Vi har tidligere forsøkt å få rapporter for å dokumentere hjelpebehovet, men de har vært tydelige på at vi må vente til utredningen er ferdig. For et barn på 3-4 år er ett år utrolig lang tid! For at barnet skal kunne inkluderes i barnehagen må ferdigheter innlæres på skjermet sted, prøves ut sammen med 1-2 barn før de kan forsøke å mestre i større gruppe. Hvordan skal vi få til dette uten ressurser?

De barna med størst behov for spesialpedagogisk hjelp har hjelp mellom 10 og 20 timer i uka. Med en oppholdstid på 35-40 timer sier det seg selv at de trenger mer. Dette er barn som trenger støtte og veiledning til å kunne ta kontakt med andre barn på en positiv måte og hjelp til å være i lek og sosialt samspill. De trenger ofte hjelp til å finne andre strategier enn negativ fysisk atferd som å slå, bite, klype eller dytte når de blir frustrert, misforstår eller ikke blir forstått. Noen har det så vanskelig at de skader seg selv og andre. Dersom denne støtten ikke er der, må grunnbemanning drive brannslukking. I praksis vil det si at barnet som behov for en slik henvisning, ofte trenger hjelperen ved sin side gjennom hele oppholdstiden. At Trondheim kommune har oppfylt bemanningsnormen med en grunnbemanning på 4 pr. 24 barn over 3 år hjelper lite når barnet ikke har hjelperen tilgjengelig. Og hva med de andre barna i sårbare situasjoner som ikke er oppdaget? Når et barn har behov for så tett oppfølging betyr at det er 3 ansatte igjen på 23 barn. Med åpningstid på 9-10 timer betyr det at det i perioder er en eller to ansatte på 24 barn. De fire som er i grunnbemanning er på jobb samtidig i 3-4 timer og i dette tidsrommet skal planlegging skje, møter avholdes og pauser avvikles. Og dette kalles at bemanningsnormen er innfridd?

Statsforvalteren har ifølge brevet gitt tilbakemelding om at Trondheim kommune har flere vedtak om tilrettelegging enn andre kommuner. Kan det ha sammenheng med at kommunen i årevis har satset på kompetanseheving innenfor sosialspekterfeltet? Forskning viser også at forekomsten av autismespekterforstyrrelser har økt både på grunn av endringer i diagnosekriteriene, tidligere diagnostisering og mer bevissthet omkring ulikhetene i forhold til fungering innenfor spektret. I praksis betyr dette at barnehager som henviser barn som viser slike vansker gjør jobben sin og brukes sin kompetanse til å gi barna riktig hjelp. Trondheim kommune har også hatt som målsetting i enhetsavtalen de siste ti årene at det skal jobbes med tidlig innsats og tidlig intervensjon, vi skal se og hjelpe barn tidlig i løpet og sette inn tiltak.

I Trondheim er vi dyktige til å fange opp barn som trenger spesialpedagogisk hjelp. Vi har dannet bydelsvise nettverk for å dele kompetansen og vi er stolte over å kunne hjelpe barn som strever på en utmerket måte slik at de er godt rustet til overgangen til skole. Men vi MÅ ha ressursene til å hjelpe dem! Hvorfor stoler ikke kommunen på vår kompetanse? Når vi har kompetansen om hvordan vi kan hjelpe barna er det frustrerende å ikke ha ressurser nok til å gjennomføre de tiltakene som skal til for å få den utviklingen barnet trenger. For oss blir dette svært motsigende, at kommunen jobber med tidlig innsats, og samtidig skal stramme inn barnas muligheter til å få riktig og nødvendig hjelp. Vi er inne i ei tid med mye psykisk uhelse og det er ikke tiden for å spare på de yngste barna som trenger hjelpa mer enn noen gang.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!