Et av de viktigste fagligpolitiske redskapene kom til å bli Trondheimskonferansen, et årlig politisk verksted som samler faglig tillitsvalgte på venstresida, de seinere årene opp mot 650 deltakere fra hele landet, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra 2018.   Foto: Mariann Dybdahl

Hva er det med LO i Trondheim?

LO i Trondheim og omegn, eller som organisasjonen opprinnelig het, Samorganisasjonen i Trondheim, har helt fra stiftelsen i 1910 gått sine egne veier i kampen for å forsvare arbeidsfolks rettigheter.

Et utpreget trekk er at de fagorganiserte i byen ved Nidelva har høstet sine erfaringer direkte fra arbeidskamper i Amerika og Russland/Sovjet, i stedet for å la seg forme av vedtak i Sekretariatet i Kristiania. På basis av egne erfaringer har arbeidsfolk i Trondheim bygd opp den trønderske fagbevegelsen.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Kronikkforfatter Bjørn-Erik Hanssen her skrevet boka «Dynamitt i borehullene, Trondheim Faglige Samorganisasjons historie 1870-2020».  Foto: pax

Denne utviklingen startet allerede på 1880-tallet, da den unge trondhjemmeren Arne Dybfest ble sendt til slektninger i Amerika og i 1886 havnet midt oppe i amerikanske arbeideres kamp for 8-timersdagen. Etter at en ukjent gjerningsmann hadde kastet en bombe under et streikemøte på Haymarket Square i Chicago og drepte flere tilhørere og politifolk, ble fem arbeiderledere dømt til døden. Unge Dybfest tok seg inn i fengslet og intervjuet en av dem, Albert Parsons. Her forklarte Parsons mye av bakgrunnen for sin egen og arbeiderklassen i USAs kamp, og intervjuet ble senere trykt i Dagbladet. Dybfest skrev også flere artikler om saken i Social-Demokraten. Tilbake i Trondhjem deltok Dybfest i 1888 i arbeidet med å stifte Trondhjems Arbeiderparti. Han ble redaktør for Trondhjems første sosialistiske publikasjon, «Arbeiderens Vilje», et flygeblad på fire sider som kom ut med fem nr. Her ble Trondhjems Arbeiderpartis program for valget 1888 presentert, samt artikler som tok opp arbeiderklassens organisering på et bredere plan.

Bildet viser skip i tørrdokk i 1984 på Nedre Elvehavn.   Foto: Monrad Kjellby

En mann som i enda høyere grad lot seg inspirere av amerikansk fagbevegelse, var Martin Tranmæl. Som malersvenn reiste han på kryss og tvers i De forente Stater og samlet erfaringer. I likhet med Dybfest ble han slått av den amerikanske kapitalismens brutalitet. I 1904 ble han i Colorado vitne til amerikanske gruvearbeideres kamp for anstendige kår, som ble møtt av væpnet politi og milits. «Vi er oppe i den sociale revolution», skrev Tranmæl til Ny Tid i Trondhjem, og reflekterte over hvordan fagbevegelsen måtte være organisert for å kunne stå imot slike harde angrep. Senere deltok han på stiftelsesmøtet til den radikale fagorganisasjonen Industrial Workers of the World, IWW, og skrev begeistret hjem: «Den nye organisationen er sikkert den mest klarlinjede og moderne bevegelse, vi hidtil har havt på det økonomiske omraade.» IWW var basert på industriforbund, alle arbeidere på samme arbeidsplass skulle være organisert i samme forbund. Det gjorde den faglige kampen mer effektiv.

1. mai-toget i Trondheim i 2012.   Foto: Ole Martin Wold

Slike ideer var det Martin Tranmæl brakte med seg tilbake til Trondhjem og omplantet til trønderske forhold. Da gruvearbeiderne på Løkken streiket for egen tariffavtale i 1909/10, en meget hard og langvarig streik, henvendte gruveselskapet seg midt under streiken til Trondhjems Mekaniske Verksted for å få reparert utstyr fra gruvene. Dette mente arbeiderne ved TMV var å falle sine kamerater på Løkken i ryggen! Men Sekretariatet i Arbeidernes Faglige Landsorganisation påla TMV-arbeiderne å reparere maskinene fra Løkken. Trondhjemsarbeiderne hadde på flere møter diskutert Sekretariatets forslag til «taktik og organisation» og var kommet til en «absolut motsatt opfatning» av Sekretariatet og konkluderte i en uttalelse på AFLs 12. kongress i Kristiania i 1910:

Vi mener i konsekvens dermed, at landssekretariatet ikke tilfredsstillende fylder sin opgave, og at kongressen derfor bør vælge et nyt sekretariat, som ikke glemmer, at det repræsenterer kjæmpende arbeidere.

Det skulle ikke bli siste gang trondhjemsarbeiderne opponerte mot Sekretariatet i sin egen fagorganisasjon. Trondhjems Faglige Samorganisation samordnet sine synspunkter i et eget sosialistisk program, hvor man tok til orde for kampmidler som sympatistreik, boikott, obstruksjon, sabotasje og kooperasjon i tillegg den alminnelige streikekampen. Dermed var Fagopposisjonen av 1911 født!

De revolusjonære tilstandene i land som Russland og Tyskland omkring 1. verdenskrig, radikaliserte samorganisasjonen ytterligere, man deltok i Lenins og Trotskijs Zimmerwald-opposisjon rettet både mot de borgerlige og sosialdemokratiske lederne i mange land, som hadde legitimert verdenskrigen gjennom å støtte opp om sine respektive lands krigførende regjeringer.

- Inspirert av Tranmæls Fagopposisjon begynte radikale fagforeningsfolk i Trondheim som Arne Byrkjeflot og Heidi Larsen å organisere en fast opposisjon i fagbevegelsen, skriver kronikkforfatteren. Bildet fra 2007 viser Heidi Larsen, som da var nestleder i LO Trondheim, John-Peder Denstad, som var sekretær, og Arne Byrkjeflot (t.h.) var leder.   Foto: Glen Musk

Høykonjunkturperioden i etterkrigstida gikk på slutten av 1970-tallet over i nye kriser, og en ny radikaliseringsbølge utviklet seg i fagbevegelsen; sosialdemokratiet sluttet seg til den generelle økonomiske markedstenkningen. Inspirert av Tranmæls Fagopposisjon begynte radikale fagforeningsfolk i Trondheim som Arne Byrkjeflot og Heidi Larsen å organisere en fast opposisjon i fagbevegelsen, EU-kampen hadde lagt grunnlaget. Et av de viktigste fagligpolitiske redskapene kom til å bli Trondheimskonferansen, et årlig politisk verksted som samler faglig tillitsvalgte på venstresida, de seinere årene opp mot 650 deltakere fra hele landet. Dagens fagopposisjon kjemper imot effektene av EU/EØS’ deregulering av økonomiene i europeiske land, som er blitt en trussel mot den norske velferdsstaten og uthuling av tariffbestemmelsene, med stadig færre faste stillinger. Endelig har LO i Trondheim fra 2003 utviklet Trondheimsmodellen, for å styrke fagbevegelsens påvirkning på valgene. LO går ut og spør hvordan partiene stiller seg til en liste med krav fra fagbevegelsen og anbefaler sine medlemmer å stemme på de partiene som oppfyller de fleste kravene: En viktig pilar for det rødgrønne styret i Trondheim de siste tre valgperiodene.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!