Å investere i barn og unge, i utdanning og fellesskap er å investere i videreføringen og utviklingen av vårt felles demokrati. Det skylder vi Cissi Klein, Benjamin Hermansen og ofrene i terrorangrepet 22 juli, skriver kronikkforfatterne.   Foto: Gustav Borgersen

Skolen er en motgift til ekstremisme 

Den nye skolen som skal bygges øst i Trondheim, har fått helt riktig navn. Det viser historien oss.

Trøndelag fylkeskommune vedtok 28. april å gi den nye skolen navnet Cissi Klein. Cissi var trondheimsjenta som ble arrestert på skolen og senere drept i gasskamrene i Auschwitz. Vedtaket er historisk og viktig, fordi det både løfter opp ofrene for nazistenes ideologi og ofrene for terroren 22. juli. Det er også med på å peke på den viktige rollen skolen har i kampen mot ekstremisme og for demokrati.

LES OGSÅ: Cissi Klein ble arrestert i klasserommet. Nå skal ny skole få hennes navn

Norske barnehager og skoler er og har vært en sentral aktør for å gi barn og unge kunnskap og legge til rette for en livslang danning. Like sentral var også utdanningsinstitusjonene under 2. verdenskrig. Ved Hitlers maktovertakelse i Tyskland var et av hans første grep å ta kontroll over nettopp utdanningsinstitusjonene. Gjennom propaganda og et nøye utvalgt pensum, skulle det nazistiske partiet forme tyske borgere som var trofaste til partiet, ideologien og Hitler. Litteratur og lærebøker som ikke passet inn i nazistenes ideologi ble derfor brent og gjort ulovlig. I løpet av få år rekrutterte nazistene millioner av barn og unge til sin sak.

Ikke bare i Tyskland så nazistene verdien av å kunne påvirke unge mennesker gjennom utdanningsinstitusjonene. Dette ble også forsøkt i Norge. Nasjonal Samling (NS) og de tyske nazistene forsøkte gjennom hele okkupasjonen å spre sin propaganda og ideologi gjennom norsk skole, men de ble møtt med kraftig motstand. Hundrevis av lærere protesterte, sluttet i jobbene sine, eller opprettet illegale nettverk for å bekjempe propagandaen. Kampen ble ytterligere tilspisset da NS-regjeringen opprettet Norges Lærersamband i 1942. Nå skulle alle lærere tilhøre en organisasjon som NS kontrollerte og med hjelp fra lærerne skulle barn og ungdom oppdras til gode nasjonalsosialister. De ulike lærerorganisasjonene oppfordret sine medlemmer til kollektiv oppsigelse, boikott og protestaksjoner. Kun et fåtall lærere meldte seg inn i den nye organisasjonen, til tross for trusler om oppsigelse og tilbakeholdelse av lønn. Den kollektive motstanden resulterte i at lærere over hele landet ble fengslet, torturert og sendt til tvangsarbeid. NS og nazistene fikk aldri en reell kontroll over utdanningsinstitusjonene i Norge, men motstanden kostet lærere og elever dyrt.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

I dag er det, ifølge Flyktninghjelpen, 22 millioner barn som bor i konfliktrammede områder og som ikke får gå på skolen, en global læringskrise. Klasserom og pulter står tomme på grunn av fattigdom, sult, terror og krig. Barn blir trakassert på skoleveien, skoler revet eller bombet, lærere arrestert og barn på flukt mister viktig skolegang.

Rundt om i verdens flyktningeleirer finner du provisoriske skoler. Noen er organisert av FN, mens andre er organisert av lærere på flukt og foreldre som ønsker at deres barn får skolegang og opplæring. Barn og unge undervises i telt, under åpen himmel og i midlertidige hus. Om man spør hvorfor det er viktig å ha skole i en situasjon som fremstår som håpløs, er svaret «kunnskap er makt, kunnskapen kan ingen ta fra oss». Å kunne lese og skrive gir deg muligheter til videre utdanning. Dette er nødvendig for barn og unge på flukt, men også for barn og unge i Norge.

Skole er mer enn bare en kunnskapsarena, det en danningsarena. Skolen skal gi barn og unge mulighet til å utvikle seg i samspill med andre. Til å lære seg å stille spørsmål ved påstander og uttalte sannheter, en arena til å øve seg i kritisk tenkning. Skolen bør være en arena hvor man legger til rette for at alle finner et eller annet fellesskap. Slik er det dessverre ikke i dag. Alt for mange kjenner på utenforskap og mobbing. Der fellesskapet kan være en arena for positiv bekreftelse, meningsbrytninger og vennskap, kan utenforskap føre til det nettopp det motsatte.

Mange i vår foreldregenerasjon hadde leksikonet på hedersplass i stua, kjøpt på avbetaling og lest med andakt. Læreren, og for den del presten, hadde alltid rett og kunnskap ble videreført fra eldst til yngst. Vår generasjon vokste opp med leksikonet godt synlig, og det ble hyppig brukt både til å løse tvister i familien og skoleoppgaver. Det som sto der, var sannheten og forlagets gullbelagte navn fungerte som kvalitetsstempel. Vår generasjon kranglet med både lærer og prest, det hadde vi lært av opprørske foreldre. Internett var ennå ikke blitt en del av hverdagen. En og annen tvist har blitt løst over de tettskrevne sidene i mangel av fiber og dekning, men nå står leksikonet på hytta og brukes i all hovedsak til å legge markblomster i press.

LES OGSÅ: Hva med «Marit Bjørgen videregående skole»?

Dagens unge har skiftet ut Gyldendal og Pax med Google og Youtube. De har fått nye autoriteter, og ikke alle er bare bra. På nettet er det sterke krefter som påstår at jorda er flat og at vaksiner er farlige. Konspirasjonsteorier florerer og kvinner, minoriteter og meningsmotstandere får gjennomgå i kommentarfeltene. Der inne finnes Holocaust-fornektere, som sprer løgner, og man trenger ikke lete lenge for å finne mennesker som sprer hat og fremmedgjøring. Det uendelig store internettet, med sine avgrunner og mørke kroker, gjør skolen, læreplaner og læreren viktigere enn før. Diskusjon og kritisk tenkning må være motvekten til hatet som spres.

Ved å investere i barnehage og skole, investerer vi i utviklingen av kritiske, engasjerte og demokratiske mennesker. Å investere i barn og unge, i utdanning og fellesskap er å investere i videreføringen og utviklingen av vårt felles demokrati. Det skylder vi Cissi Klein, Benjamin Hermansen og ofrene i terrorangrepet 22 juli.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!