Helt siden immunterapi ble etablert som kreftbehandling for snart ti år siden, har pasienter med spredning av hudkreft vært blant dem med størst nytte av slik behandling, skriver kronikkforfatteren.   Foto: Uncredited

Bæsj som kreftmedisin

Ja, tittelen på kronikken er riktig. Vi snakker faktisk om at avføring kan bli et tilbud til noen kreftpasienter.

En artikkel i Science viste at en stor andel hudkreft-pasienter med spredning av kreften, ble bedre av å få overført avføring fra andre hudkreft-pasienter. De pasientene som mottok avføringen, hadde ikke hadde hatt nytte av immunterapi, mens de som gav bort avføring, var pasienter som hadde hatt god effekt av å stimulere immunapparatet. Etter å ha fått avføringen satt inn i tarmen, begynte immunterapien å virke også på mange av de pasientene som før hadde vært resistente mot behandlingen. Problemet var at de ikke hadde de riktige bakteriene i tarmen.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Helt siden immunterapi ble etablert som kreftbehandling for snart ti år siden, har pasienter med spredning av hudkreft vært blant dem med størst nytte av slik behandling. Hos mange pasienter skrumper svulstene inn og de får langvarig bedring av sykdommen. Men behandlingen virker dessverre ikke på alle. Forskning på hvorfor noen ikke responderer har vist at det ikke bare er egenskaper ved kreftcellene som har betydning, men også hvilke bakterier pasientene har i tarmen. Det er nemlig et yrende liv i tjukktarmen vår. Det er angivelig flere bakterieceller i tarmen enn det er menneskeceller i resten av kroppen. Og stadig mer forskning viser at det er viktig å stå på god fot med bakteriene. Immunforsvaret kan påvirke bakteriene, men bakteriene kan svare med å regulere hvilke celler immunforsvaret stiller opp med og hva disse cellene lager av forsvarsmolekyler.

Akuttleukemi hos barn er et annet eksempel på en kreftsykdom der tarmbakteriene kanskje spiller en rolle. Leukemi i lymfeceller kan oppstå tidlig i livet, og rammer i hovedsak barn med en medfødt genetisk sårbarhet. Denne sårbarheten kan imidlertid påvises hos 1 – 5 prosent av alle barn, langt flere enn dem som utvikler leukemi. Leukemi oppstår hos færre enn 1 prosent av de genetisk sårbare. Dermed er det antakelig en faktor i tillegg som må være tilstede. Og det er her bakteriene i tarmen kommer inn. En gruppe forskere fra Spania og Tyskland viste nylig at mus med genetisk sårbarhet for å utvikle akuttleukemi fikk leukemi dersom de levde i naturlige omgivelser med et virvar av bakterier. Men de ble beskyttet mot kreftutvikling dersom de ble holdt i et miljø der de ikke ble utsatt for bakterier som kunne konkurrere ut de bakteriene som hadde kolonisert tarmen like etter fødselen. Dersom de fikk antibiotika som slo ut bakteriene i tarmen, utviklet noen av dem leukemi selv om de levde i et bakteriefritt bur. Tolkningen av disse forsøkene var at tarmen koloniseres av «snille» bakterier like etter fødselen, man at disse blir utkonkurrert av andre bakterier over tid hos mus som er sårbare. Det var ikke «sinte» bakterier som gav leukemien, men fraværet av de «snille», for mus som ble beskyttet mot nye bakterier fikk leukemi når de gode bakteriene ble slått ut av antibiotika.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Forskerne la også merke til at det hos de genetisk sårbare musene var en annen fordeling av celler fra immunforsvaret i blodet og i tarmen enn hos mus som ikke var disponert for å få leukemi. Det var antakelig grunnen til at de ikke greide å stelle pent med de gode bakteriene i tarmen. Vi skal være forsiktige med å anta at kunnskap om mus kan si noe sikkert om mennesker, men det kan tenkes at vi ved å overvåke tarmfloraen hos barn som har en genetisk sårbarhet for å utvikle leukemi, kan fylle på med gode bakterier når det trengs, og på den måten beskytte mot leukemi. Kanskje er det særlig viktig etter at barnet har hatt infeksjoner og etter antibiotikakurer. Det er nemlig påvist økt forekomst av akuttleukemi hos barn i etterkant av infeksjonssykdommer.

Forskningen på livet i tarmen vår har skutt fart de seinere åra og det kommer stadig rapporter om at tarmbakterier er viktige for hvordan vi har det, ikke bare med fordøyelsen, men med en rekke helsemessige forhold. Det later til at bakteriene og immunforsvaret ikke bare kriger mot hverandre når det er nødvendig, men at de også snakker pent sammen i fredstid og at begge parter har all mulig grunn til å ha et godt forhold til hverandre.

Tarmfloraen endres seg etter som vi blir eldre, blant annet ved at det blir mindre variasjon i bakteriebestanden. I et forsøk med en afrikansk fiskeart med spesielt kort levetid, viste tyske forskere at middelaldrende fisk som fikk svømme i et kar der vannet var forurensa med avføring fra unge fisker, levde 37 % lenger enn fisk som svømte i reint vann. De halvgamle fiskene fikk i seg bakteriene fra neste generasjon og fikk påfyll av variert tarmflora. Ikke bare levde de lenger. De var også mer livlige og svømte fortere enn de jevnaldrende fiskene i reint vann.

Heller ikke her kan vi ta det for god fisk at det vil lønne seg med koprofagi av ungdommelig avføring for oss halvgamle mennesker (koprofagi = spising av avføring). Men det er et faktum at vi mannfolkene tar innpå damene i livslengde. Ifølge min høyst private og fullstendig udokumenterte teori skyldes det at dagens menn skifter bleie på barna sine omtrent like ofte som mødrene. Dermed vil mennene få påfyll av ung tarmflora, noe som tidligere har vært forbeholdt kvinnene.

Likestillingen har gode sider, også for oss menn.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!