Senterparti-representantene Jenny Klinge, Trygve Slagsvold Vedum og Heidi Greni har kommet med utspill som kronikkforfatteren kaller avsporinger for norsk landbruk og norske distrikter.  Foto: Heiko Junge/Scanpix

Landbruksretorikk på avveier

I stedet for kulturkrig-strategier og sinte utspill mot «kaffe latte-veganere i Oslogryta» trenger vi å bygge en bred allianse for norsk landbruk.

Jeg har vokst opp på et småbruk. Vi hadde melkekyr og sauer som de fleste naboene våre, men bruket er nå dessverre nedlagt som de fleste andre gårdene i området, på grunn av den begredelige landbrukspolitikken til vekslende regjeringer.

Dessverre ser jeg en del utviklingstrekk både blant politikere og i sosiale media, som gjør at jeg frykter denne utviklingen vil bli vanskeligere å snu. I stedet for å fokusere på den økonomiske politikken som gjør at gårder blir nedlagt i tusentall over hele landet, forsøker nemlig stadig flere å skape lettvinte «kulturkriger» om veganere, MDG og rovdyr.

Jeg er bekymret for norsk landbruk under den sittende regjeringen, men jeg er også bekymret dersom bønder ikke ser behovet for å bygge de politiske og folkelige alliansene som må til for å sikre norsk landbruk også i framtiden, skriver Ronny Kjeldsberg, som er odelsgutt til nedlagt småbruk og medlem av Rødt.  Foto: PRIVAT

LES OGSÅ: De som produserer maten vår, kan ikke leve på sultegrensa

Ikke overraskende har representanter for Frp vært aktive i å fremme disse oppkonstruerte konfliktlinjene. Sannsynligvis for å få oppmerksomheten bort fra egen landbrukspolitikk. I Frps program står det nemlig svart på hvitt: Frp vil fjerne alle overføringer til landbruket og ha full frihandel med matvarer med utlandet. Fjerning av reguleringer skal visstnok gjøre bonden mer «konkurransedyktig», men alle vet at om man fjerner prisreguleringer og driveplikt på landbrukseiendommer vil mange av dem bli kjøpt opp til feriesteder for Frps rike onkler, og en ung bonde som ønsker å etablere seg vil bli konkurrert ut. I konkurranse med industrielt landbruk i land med helt andre forutsetninger for å drive stordrift, og helt andre lønns- og arbeidsvillkår vil Frps politikk gi nedleggelse av alt landbruk i det meste av landet.

Så da er det ikke rart at Frp-politikere gjerne vil snakke om noe annet. Mer trist er det å se Senterpartipolitikere kaste seg på. For eksempel når Senterungdommen tar til orde for å utrydde all ulv, eller når Heidi Greni får det så travelt med å finne noe å ta vegetarianere på, at hun (ved en feil) deler fra nynazistsider. Jenny Klinge går på sin side ut mot veganere som «fanatiske kjøtthatere», mens det for partileder Vedum holdt med å ville halvere kjøttforbruket i Oslo kommunes institusjoner for å få betegnelsen «fanatisk». For norsk landbruk og norske distrikter er dette avsporinger.

Kan noe av årsaken til disse utspillene være at partiet har stått last og brast med den strukturrasjonaliseringspolitikken som har gjort at det ikke lenger er mulig å leve av et småbruk her i landet?

Disse kulturkrigene er på sin side verken særlig konstruktive eller lure dersom målet er å forsvare norsk landbruk.

Norsk landbruk har nemlig hatt stor støtte i befolkningen, noe som har bidratt til at vi - tross alt - har kunnet bidra til en mye mer spredt og sunnere landbrukssektor enn for eksempel bare i Sverige. Dette flertallet må sikres og bevares, ikke ødelegges gjennom splittende oss mot dem-retorikk fra politikere som ønsker kortsiktig gevinst på meningsmålingene.

Meningsmålinger viser nemlig et stort flertall for rovdyr, også blant folk i distriktene. Når man flytter så mye fokus over på rovdyrsaken heller enn landbruksforhandlingene, innretningen på subsidier og handelspolitikk, undergraver man den brede støtten og man ender opp med å svekke posisjonen til norsk landbruk.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

De fleste skjønner nok at det er veldig vondt både for sauebønder og reindriftssamer å se dyrene de er glade i bli drept av rovdyr. Samtidig er vi mennesker i ferd med å rasere naturen over hele verden og utrydde store deler av det ville dyrelivet. De fleste nordmenn forstår derfor behovet for en balanse hvor man etter beste evne forsøker å opprettholde en levedyktig stamme av de store rovdyrene våre, samtidig som de beskattes slik at de holder seg folkeskye og det er mulig å opprettholde matproduksjon. Det er en vanskelig balanse, og man må diskutere hvor den skal gå, men med innestemme.

Det samme gjelder de evinnelig «kjøttdebattene». Den type oss-mot-dem-tenking har bare en effekt: Det undergraver støtten landbruket har i befolkningen ved å skyve alle som enten er vegetarianere, eller også synes vi kunne redusere kjøttforbruket noe, for eksempel til det vi hadde på 60- eller 70-tallet, fra oss, om de nå kommer fra MDG eller andre partier. Det er norske bønder som dyrker mye av plantekosten vår også, og folk som spiser mest grønt er ikke våre fiender.

Jeg er bekymret for norsk landbruk under den sittende regjeringen, men jeg er også bekymret dersom bønder ikke ser behovet for å bygge de politiske og folkelige alliansene som må til for å sikre norsk landbruk også i framtiden. Gårder har blitt nedlagt i høyt tempo i både rovdyrutsatte og rovdyrfrie områder, og sysselsettingen i landbruket var mye større for noen tiår siden da kjøttforbruket var mye lavere i befolkningen. Det er den enkleste dokumentasjonen på at dette er avsporinger.

I 1900 jobbet 47 prosent av nordmenn i primærnæringene. I 2018 var tallet 3 prosent. Samtidig bor 82 prosent av befolkningen i byer og tettsteder i 2019. I 1906 var 70 prosent på bygda (SSB). Den som gjør kampen for norsk landbruk og norske distrikter til en kamp mellom by og land, bidrar til at norsk landbruk taper den kampen. Det er enkel matematikk.

I stedet for kulturkrig-strategier og sinte utspill mot grupper som aldri har deltatt i en eneste landbruksforhandling eller laget et eneste statsbudsjett, trenger vi å bygge en bred allianse mellom alle oss i by og land som ser verdien av en norsk matproduksjon og levedyktige bygder over hele landet. Vi er mange. Og skytset må rettes mot de som har ansvaret: vekslende regjeringer som har gjort det umulig å leve av et småbruk.

Melkekua er fortsatt kjernen i landbruket utenfor de sentrale kornområdene, men melkeforbruket har gått ned. En av grunnene er nok at melka priser seg ut sammenlignet med alternativene rundt frokostbordet. Det er billigere med appelsinjuice enn melk. Med en kombinasjon av landbruksforhandlinger og avgifter kan man politisk gjøre norskprodusert mat rimeligere i forhold til den importerte, samtidig som bøndene får mer igjen. Da legger vi til rette for økt matsikkerhet. Om vi samtidig snur kursen vekk fra tvangsrasjonaliseringa som ligger i støtteordningene i dag kan vi få levende bygder.

Men det krever en annen politikk, og at man slutter å kaste bort tid på kulturkrig og begynner å snakke økonomi. Bønder er ikke dumme. De vet det er lommeboka som avgjør om de som setter mat på bordet vårt kan sette mat på bordet sitt.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!