Adresseavisen skriver i disse dager mye om selvmord. Dette er et klipp fra reportasjen «Ingen visste hva Lasse egentlig tenkte» der faren til Lasse, Svein Atle, forteller om sine erfaringer.  Foto: THERESE ALICESANNE

Å snakke mer om selvmord kan berge et liv - og gjøre livene til andre litt lettere å bære

«Hei, hvordan har du det i dag?» «Bra, for nå har jeg funnet stedet hvor jeg skal ta livet mitt».

Denne teksten var først publisert på bloggen til Kari Løvendahl Mogstad, livslangs.no.

Dette er en samtale som kan foregå bak den lukkede døren på et fastlegekontor. Og det er dessverre ikke en uvanlig samtale for oss som har denne jobben. Adresseavisen skriver i disse dager mye om selvmord, og flere pårørende til mennesker som har tatt selvmord forteller sine historier. Det er både sterkt og viktig å høre stemmene til de som sitter igjen, etter at et menneske som står dem nær, har valgt å avslutte livet, eller går rundt med tanker om å gjøre det. Det er for dem som ikke har opplevd dette, hjerteskjærende å både høre om, og prøve å sette seg inn i, hvor vondt og slitsomt det må være, også for dem rundt den det gjelder når livet blir så mørkt for noen man er glad i. Og livet blir dessverre så mørkt, for altfor mange.

LES OGSÅ: Ingen visste at Lasse hadde slike tanker - han ble bare 25 år

Det er omkring 650 mennesker som årlig tar sitt eget liv i Norge. Det er mange, og blant disse er det mange ungdommer og unge mennesker. Og hver historie er forskjellig. Jeg kjenner også på en slags avmakt noen ganger, eller ganske ofte, når jeg møter mennesker som har det så vanskelig i livene sine, at de faktisk opplever at det kan være bedre å avslutte det hele. Men det er iallfall bra at man kan snakke om det, selv om man altfor ofte kjenner på at man ikke klarer å hjelpe folk nok, eller at man ikke har noen steder å henvise dem til der de føler at de får nok hjelp. Men første bud for å klare å komme i posisjon til å hjelpe folk ut av et slikt mørke, er at vi tør å snakke om dette temaet. Og at vi tør å spørre BAK de vanlige frasene, enten vi er vanlige medmennesker eller en lege. Om vi kjenner på at det er noe som ikke er som det skal, at det er noe som skurrer, eller at enten noen vi er glad i eller en pasient, opptrer på en måte som er annerledes, så må vi ture å spørre, og vise at vi bryr oss. Da kan vi noen ganger nå inn til tanker og rom som de ikke har delt med andre, og som får kverne og sette seg som en sannhet inne i dem om de går rundt å bærer på det alene.

LES OGSÅ: Mor til tenåring med selvmordstanker: Jeg trenger bedre hjelp til å være pårørende

Det er en del unge som sliter med eksistensielle tunge tanker, og en følelse av utenforskap og ensomhet, som er i en høyere risikosone for å gjennomføre selvmord. Og dette er så vanskelig å finne ut av for den som er rundt, hvem som er i risiko og ikke. Og hos de helt unge er jo livet så opp og ned fra før, der en god del styres av impulser og voldsomme emosjoner. Da kan det være vanskelig for oss som er rundt å skjønne hvor grensene går. Men uansett er det å være til stede, bry seg, spørre en ekstra gang, så viktig.

Jeg har selv, som sikkert mange andre fastleger, «mistet» pasienter i selvmord. Det er fryktelig, og man kan også da kjenne på en slags «skyld», eller i allefall en selvransakelse, om det er noe man burde gjort annerledes, spurt mer om, satt opp flere timer, henvist et annet sted. Og det er helt menneskelig det. Forskning viser at 80 prosent av dem som har tatt selvmord har vært i kontakt med fastlegen sin i løpet av året forut for selvmordet. Det kan ha helt andre årsaker enn problematikken rundt selvmordet, men viser at vi er sentrale aktører i folks liv. Og vi må også lære enda mer om dette temaet, og å ruste oss enda bedre for å møte menneskers tanker og sammensatte sinn. Jeg har erfart at mine pasienter har tatt livet sitt som lyn fra klar himmel, uten å ha vært til én time hos meg som har hatt noe med psykisk sykdom eller en slik problematikk å gjøre. Jeg møter på den andre siden også en del som snakker mye om å ta livet sitt, men som aldri har prøvd det. Og andre igjen som jeg er redd for at skal velge å gjøre det, og jeg er spent på om de kommer til neste time. Mange av dem er pasienter som også har et tilbud i psykiatrien, fordi jeg har henvist dem, men som det er vanskelig for likevel. Dette er veldig komplekst, og det finnes ikke én måte å møte dem på, fordi det er alle ulike mennesker og problematikker.

Midtnorsk debatt: Selvmord: Vi er dårligere på å hjelpe menn enn kvinner

Jeg bekymrer meg for alle gutter og menn, som ikke er vant med å fortelle noen at de sliter, enten det er med spillegjeld, tunge tanker, rus eller hva som helst. Statistikken forteller dessverre at det er mange der ute som velger å ta livet sitt, uten at de har hatt noe «språk» for å bearbeide skam, ydmykelse og følelsen av å ikke strekke til i sitt eget bilde.

Midtnorsk debatt: Vi skal tørre, og vi skal vise Trøndelag at vi kan snakke om selvmord

Jeg er også enig med en mor som etterlyser rådgivning og hjelp som pårørende, når man har et barn/ungdom som sliter med selvmordstanker. Hvordan møte dette i hverdagen, og hvordan være en god forelder når barnet ditt strever? Der tror jeg det er mye å gjøre med hensyn til hva psykiatrien kan bidra med, for pårørende. Jeg møter en del foreldre til barn og ungdom med selvmordstanker og psykisk sykdom, og kjenner til både dilemmaet med taushetsplikt, og samtidig en plikt til å hjelpe foreldre som står i en slik fryktelig situasjon. Men dette er jo også noe av det fine med fastlegens rolle, som lege for kanskje hele familien, der vi kan hjelpe flere av dem samtidig, fordi vi kjenner til dem fra før, og uten å spørre så mye.

Men verken jeg som lege, eller dem som er pårørende har skyld i om noen velger å ta sitt eget liv! Det er viktig å huske på, og det snakker jeg med pårørende om. Det er naturlig å stille seg tusen spørsmål, og gjenta utallige ganger om det er noe annerledes man kunne gjort eller sett. Det er helt naturlig. Men den som er igjen, må leve videre, og få hjelp og støtte til å gjøre det. Da er åpenhet og kommunikasjon første bud, men også mer kunnskap. Åpenhet er med og fjerner skammen og fortielsen rundt selvmord. Og da kommer vi litt lenger, både for å kanskje redusere forekomsten, og å gjøre livet litt lettere for dem som står igjen.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

HER KAN DU FÅ HJELP:

Ved akutt selvmordsfare, ring 113. Snakk med noen du stoler på og fortell om tankene dine. Ring en hjelpetelefon:

  • Mental Helse har en døgnåpen krisetelefon og anonym nettjeneste. Telefon: 116 123 og sidetmedord.no.

  • Kirkens SOS er en døgnåpen krisetjeneste på telefon og internett. Alle tjenestene er anonyme. Telefon: 22 40 00 40 og SOS chat.

  • Kors på halsen er en anonym hjelpetjeneste for de under 19 år drevet av Røde Kors. Telefon: 800 333 21 er bemannet mandag til fredag 14-22. Du kan også chatte anonymt, sende mail eller diskutere med andre. Chatten er åpen klokka 14-22.

Man kan også ta kontakt med helsesøster på skolen eller på helsestasjonen. Man kan også ta kontakt med lege eller legevakt.