Bildet viser en lysmarkeringen under verdensdagen for selvmordsforebygging for noen år siden.   Foto: Terje Bendiksby

Mor til tenåring med selvmordstanker: Jeg trenger bedre hjelp til å være pårørende

Som forelder til en som sliter med selvmordstanker, er det en utrolig lettelse når «systemet» løfter noe av ansvaret av skuldrene. Men de er der ikke døgnet rundt!

«Be om hjelp!» oppfordrer så mange. Og akkurat når du tar kontakt, er det fantastisk. Systemet slår seg på, den som sliter blir fanget opp, det blir samtaler, utredninger, oppfølging og kanskje medisinering.

Noen med fagkompetanse bidrar, de vet hva som er smart å gjøre, og hvordan man skal ta imot de mørke tankene. Dette er folk som ikke blir blindet av angst og usikkerhet rundt egne vurderinger. For det er ikke deres kjæreste det gjelder. De har gjort det før, de er rolige, trygge og omsorgsfulle.

Men de er ikke der døgnet rundt, så lenge man ikke er innlagt. De aller fleste som sliter, bor hjemme store deler av tiden.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

For meg handler det om en tenåringssønn. Innimellom føles det som å ha en tikkende bombe i huset. Hjelpeapparatet kan kontaktes ved akutte behov. Det er en trygghet. Men hverdagen består sjelden av akutte behov. Hverdagen består av å holde pusten de 10 sekundene det går fra du roper «hallo» når du kommer inn døra, før tenåringen svarer. Eller hjertet som dunker langt oppe i halsen når du ikke får svar, løper til rommet hans uten å ta av deg ytterklær og sko, for bare å oppdage at han hørte deg ikke fordi han hadde på det nye headsettet med noise cancelling. Det meste av dagen tilsier fornuften at det er ikke en akutt fase akkurat nå. Men fornuften rekker ikke alltid å slå seg på, når du bråvåkner på natta: «Var ikke det en merkelig lyd?»

Når tenåringen er suicidal eller dypt deprimert, så legges plutselig alle prinsipper om oppdragelse på hylla. Det er fortsatt de basale behov som er viktig. Søvn, ernæringsrik mat, aktivitet og noe sosial omgang. Men hvilket nivå skal man legge seg på? Hvordan skal man holde på prinsippene om leggetid, når du vet at tenåringen sliter med å få sove? Skal han ligge våken og grave seg stadig ned i negative tanker? Eller skal jeg la han være oppe og chatte med sine venner i andre tidssoner til han blir trøtt?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Jeg har alltid vært en ganske ubekymret type, både som mor og ellers. Da ungene hadde barnevakt som små, glemte jeg ofte å ringe hjem for å høre hvordan det gikk, og jeg har sovet godt gjennom russetiden til den eldste. Jeg får høre det om jeg trengs. Samtidig har jeg stilt krav til barna, om selvstendighet, skjermtid, innetid, leggetid og til å oppføre seg ordentlig mot alle. Jeg har følt meg trygg i foreldrerollen. Vi har snakket mye sammen, også om tema som gjerne kan være litt tabu, som rus, kropp, sex og følelser. Men kanskje mest om ting som foregår i verden, og litt mindre om det som foregår inni oss. Jeg har aldri opplevd meg som en perfekt forelder. Jeg er fullstendig klar over mine mangler på tradisjonelle mamma-områder. Det har ikke vært mye baking i fellesskap, jeg har stadig glemt votter og regnklær, har tydd til mange runder med take-away, og brukt tid på jobb og egne interesser. Vi har sammen ledd av mine manglende husmorevner, og at jeg kan være en Tårnfrid. Men jeg har alltid hatt en trygghet i at vi har det bra, det er lov å gjøre feil, vi justerer oss inn, vi finner ut av ting sammen, og så ler vi av uenigheter og fiaskoer både underveis og etterpå.

Når ungen din ikke er sikker på om livet er verdt å leve, tar man ganske fort en runde med seg selv og egen foreldrerolle. Usikkerheten blir stor. Har jeg hatt for store forventninger? Har han følt på press til å være på en viss måte eller å oppnå ting? Har jeg ikke latt ham få protestere og rase nok, fordi jeg har vært opptatt av at han skal oppføre seg ordentlig, har jeg tolerert for lite slamring med dører? Har noen vært slemme med ham uten at jeg har fanget det opp? Har jeg ikke vært tilgjengelig nok? Selvransakelsen er omfattende, og selvbebreidelsen er destruktiv.

Hvordan skal jeg håndtere mammarollen nå? Det føles som det ikke er rom for å gjøre et eneste lite feilsteg lengre. Konsekvensene blir så store. Plutselig har man ikke mulighet til å rette opp sine feil. Det kan være for seint.

Heldigvis har min sønn ønsket hjelp og han åpner seg i møte med Barne- og ungdomspsykiatrisk (BUP), skole og helsesøster. Samtalene på hjemmebane har fått et annet innhold. Det er godt og trygt at han nå snakker såpass mye. Vi har valgt å være åpne med de rundt oss, og det er mange som spør hvordan det går med han. Men mange spør også om hvordan det går med meg. Hvilken hjelp og støtte får jeg? Svarene mine handler likevel om ham. Hvordan jeg har det avhenger av hvordan han har det. Legen min stoppet meg i en slik samtale og påpekte at jeg har opplevd et traume, og står fortsatt i en stor usikkerhet. Det trenger jeg hjelp til å håndtere. Og jeg må innrømme at jeg hadde forventet mer veiledning for foreldre i en slik situasjon. BUP var tilgjengelige i den akutte fasen, men mindre etterpå. Både for ham og oss. Det er vanskelig å få kontakt med behandlere, man må alltid via en resepsjon. Avtaler blir flyttet på kort varsel, og det tar tid før man får ny avtale, selv om vi er blitt enige om hyppigheten. Det skaper en usikkerhet om jeg kan stole på at der er det sikkerhetsnettet jeg opplever som nødvendig.

LES OGSÅ: Ingen visste at Lasse hadde slike tanker - han ble bare 25 år

Jeg trenger fagfolk til å hjelpe meg å følge med ham, og til å veilede meg i min rolle. BUP legger stor vekt på taushetsplikt når det gjelder samtaler de har med tenåringen, og det respekterer jeg fullt ut. Samtaler/møter som vi foreldre blir invitert inn til, handler i stor grad om screeninger, diagnoser og videre utredning eller behandling. Foruten gjennomgang av sikkerhetsplaner (hva kan du ha i huset eller ikke, unngå nøkler slik at dører kan låses osv), har det ikke vært noen initiativ til møter som handler om veiledning av oss foreldre. Bekymringer jeg tar opp når jeg en sjelden gang har anledning til det, blir lyttet til, men jeg får lite eller ingen respons eller veiledning. Da blir jeg usikker. Skolen er det lettere å ha en dialog med fortløpende, de kan være sikkerhetsnettet for å fange opp ham, men de har ikke et apparat eller kompetanse til å veilede meg.

Midtnorsk debatt: Selvmord: Vi er dårligere på å hjelpe menn enn kvinner

Det jeg kunne ønsket meg er samtaler/oppfølging som handler helt konkret om to ting:

  • Hvordan håndtere foreldrerollen i slike situasjoner, med tanke på grensesetting, forventninger og krav, oppfølging av søvn, aktivitet, skole og kosthold.
  • Hvordan ivareta seg selv i en slik situasjon.

Det handler om å få veiledning og bekreftelser i dagligdagse spørsmål. Det er stor forskjell på hva jeg ville tolerert av fravær fra skole, tid foran skjerm, manglende fysisk aktivitet eller å nekte å være med på hytte/ferie/besøk i en «normal» situasjon, og den vi står i nå. Alle diskusjoner og krav balanseres på en stram linje. Overskuddet til å ta vare på seg selv forsvinner, fordi man lever i en beredskapssituasjon som gjør at all energi brukes til å analysere og løse de situasjoner som oppstår.

Midtnorsk debatt: Vi skal tørre, og vi skal vise Trøndelag at vi kan snakke om selvmord

Jeg opplever at fastlegen ønsker å hjelpe. Men det framstår som usikkert hva som er riktig instans å henvises videre til. På en god dag tenker jeg at jeg «bare» trenger veiledning i hverdagen. På en dårligere dag tenker jeg at angstnivået er for høyt, nå er det like før jeg bryter sammen og jeg trenger minimum psykolog.

Jeg har vært innom mange informasjonssider, men føler at det er lite informasjon om hjelp til pårørende. Regjeringen skal utforme standardisert oppfølging av etterlatte ved selvmord, og de sier det handler om å hjelpe mennesker til å leve. I hverdagen er jeg det nærmeste støtteapparatet til tenåringen døgnet rundt. Jeg trenger bedre opplæring i hvordan jeg skal være det! Det trengs rett og slett et bedre system rundt pårørende, ikke bare i akuttfasen eller når de er blitt etterlatte, men underveis.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

HER KAN DU FÅ HJELP:

Ved akutt selvmordsfare, ring 113. Snakk med noen du stoler på og fortell om tankene dine. Ring en hjelpetelefon:

  • Mental Helse har en døgnåpen krisetelefon og anonym nettjeneste. Telefon: 116 123 og sidetmedord.no.

  • Kirkens SOS er en døgnåpen krisetjeneste på telefon og internett. Alle tjenestene er anonyme. Telefon: 22 40 00 40 og SOS chat.

  • Kors på halsen er en anonym hjelpetjeneste for de under 19 år drevet av Røde Kors. Telefon: 800 333 21 er bemannet mandag til fredag 14-22. Du kan også chatte anonymt, sende mail eller diskutere med andre. Chatten er åpen klokka 14-22.

Man kan også ta kontakt med helsesøster på skolen eller på helsestasjonen. Man kan også ta kontakt med lege eller legevakt.