Det er ingen tvil om at World Cup ville blitt betydelig tøffere og tettere konkurranser, hvis de 50 beste langrennsløperne i verden fikk stille til start, skriver kronikkforfatter. Bildet viser Johannes Høsflot Klæbo under World Cup i Drammen for noen år siden.   Foto: Vegard Wivestad Grøtt

På tide å åpne opp for private lag i verdenscupen

Nasjonale kvoter hører til mesterskap, som OL og VM. I verdenscupen bør verdens beste langrennsløpere konkurrere uavhengig av nasjonalitet.

Da vi vokste opp på Risvollan på 70-tallet, var min beste venn og jeg alltid ute, enten på ski eller med en fotball. Vi ble med i Utleira Idrettslag og senere var vi begge på Sør-Trøndelags kretslag i langrenn. Bjørn Otto valgte fotballen, mens jeg fortsatte med langrenn ut junioralder. Siden den gang har jeg gått glipp av svært få TV-sendte stavtak - og russiske stavbrekk. Jeg har også alltid hatt stor glede av sykkel, og bedriften jeg leder eier og driver et profesjonelt sykkellag.

LES OGSÅ: Sponsor foreslår drastisk endring. Får støtte av Klæbo

Vi er mange i Norge som elsker langrenn, og som er opptatt av interessen for nasjonalsporten vår. Den siste tiden har meninger og forslag til endringer stort sett tatt utgangspunkt i at Norge er altfor dominerende. Bjørn Dæhlie foreslår å kutte klassisk, Marit Bjørgen vil heller ha lik smurning for alle. Som overskriften avslører, tar min refleksjon et ganske annet utgangspunkt. Nasjonale kvoter hører til OL og VM. I World Cup bør verdens beste langrennsløpere konkurrere, uavhengig av nasjonalitet.

For oss som ser på, er sport ren underholdning. Spennende sport er verdens mest populære underholdning. Noen idretter har naturlige fortinn for å skape spenning. At ballen er rund, er utvilsomt mye av nøkkelen til fotballens enorme popularitet. Golfballen er også rund, marginene er ørsmå og selv om turneringene går over fire dager, lever ofte spenningen til aller siste hull søndag. I skiskyting kan alt snu på siste stående. Sykkel kombinerer utholdenhetsidrett med et taktisk sjakkspill. Ulike løp passer ulike ryttertyper. Det sykles på brostein. Opp og ned spektakulære fjell. Sidevind garanterer dramatikk og spenning. I tillegg - dessverre for rytterne - velt og punkteringer.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Hva skaper spenning og underholdning i langrenn? Noen misliker hele spørsmålet og frykter at FIS ofrer langrennssportens sjel og egenart for å bli en mer populær TV-sport. Meningene er delte om fellesstart på lengre distanser, mens de fleste er enige om at sprint har vært et genialt bidrag til langrenn.

Hva med de stadig mindre nasjonale kvotene i World Cup? I herreklassen er Klæbo og Bolshunov best, og de vil uansett deltakelse vinne mye. Men det er ingen tvil om at World Cup ville blitt betydelig tøffere og tettere konkurranser, hvis de 50 beste langrennsløperne i verden fikk stille til start. Små nasjonale kvoter svekker det sportslige nivået, spenningen og underholdningen. Over tid vil små nasjonale kvoter ganske sikkert også svekke bredden i toppen i de største langrennsnasjonene. I dag må norske langrennsløpere som kunne vært pallkandidater i World Cup nøye seg med å gå Norgescup/SC. Tilsvarende er det for russiske herreløpere.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Samtidig hindrer ikke de nasjonale kvotene at løpere fra mindre langrennsnasjoner har betydelig dårligere rammer, enn løpere fra de store langrennsnasjonene. Italia og Frankrike er langt fra de minste, men selv deres landslag har ikke økonomi til å reise til alle WC-konkurranser. Og når vi diskuterer interesse for langrenn i andre land - la oss ærlig erkjenne at interesse gjerne henger sammen med at noen av våre egne hevder seg i toppen. Norge ble for alvor en sykkelnasjon da vi på direkte TV fikk oppleve at Thor Hushovd og Alexander Kristoff klarte å vinne noen av verdens største sykkelritt. Takk til Crédit Agricole for at Thor Hushovd kunne vinne 10 etapper i Tour de France, og takk til Katusha for at Alexander Kristoff kunne vinne Flandern Rundt og Milano-Sanremo. Hvis langrenn åpner det øverste nivået i sporten for privatlag, vil de beste fra små langrennsnasjoner kunne dele kompetanse og ressurser med løpere fra de store langrennsnasjonene. En talentfull løper fra en liten langrennsnasjon vil kunne få langt bedre forutsetninger enn i dag for å hevde seg og skape interesse i hjemlandet. På samme måte som Thor Hushovd fikk og gjorde i Crédit Agricoles grønne drakt.

Noen forsøker å bruke antall deltakernasjoner i langrenn som et mål på at interessen for langrenn vokser. Men utviklingen i antall nasjoner er isolert sett ikke så relevant. Satt på spissen kan antallet løftes med å overtale utvekslingsstudenter i Norge til å stille opp. Bedriftslederen i meg vil også gjerne vokse i nye markeder. Men det dummeste jeg kan gjøre er å nedprioritere hjemmemarkedene, hvor vi er godt etablert med solide markedsandeler og høye kundetall. Det er etter min mening uklokt av FIS å nedprioritere langrennssportens hjemmemarkeder.

Mange idretter ville mildt sagt vært et annet sted hvis deltakelsen var like sterkt begrenset av nasjonale kvoter som langrenn. Som f.eks. en nasjonal kvote på seks amerikanske golfspillere i PGA-turneringer, eller seks belgiske sykkelryttere i proffritt. (Tour de France ble for øvrig syklet av landslag frem til 1962.) Med små nasjonale kvoter i World Cup forsøker FIS å begrense den norsk-russiske dominansen. At for stor dominans ødelegger interessen for langrennssporten, er umiddelbart et argument som er lett å akseptere. Etter min mening FOR lett. Norge og Russland er i dag langrennssportens viktige hjemmemarkeder, og den store interessen representerer den desidert største verdien FIS langrenn forvalter.

Sykkelsportens posisjon i Belgia har forøvrig mange likhetstrekk med langrenn sin posisjon i Norge. Det er nasjonalsport, vanvittig høy interesse i befolkningen, enorm rekruttering og voldsom bredde i toppen. I det store klassikerrittet Flandern Rundt var det i år fem belgiske ryttere topp 10. Fra fem forskjellige profflag. Vant gjorde danske Kasper Asgreen. Som sykler på et belgisk lag. I stedet for å begrense Belgia med nasjonale kvoter, drar internasjonal sykkelsport nytte av den unike posisjonen sykkel har i Belgia.

I stedet for å begrense landene med nasjonale kvoter, kan FIS kan på samme måte velge å dra nytte av den sterke posisjonen langrennssporten har i Norge og Russland. En mulig start er åpne for å gi private lag lisens til å konkurrere i World Cup. De nasjonale kvotene kan erstattes med lisenskrav til private World Cup-lag. Ett lisenskrav kan f.eks. være at World Cup-lag må bestå av løpere fra minimum to nasjoner.

Uno-X Pro Cycling Team består forøvrig av norske og danske sykkelryttere - og en skiløper fra Byåsen.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!