Det er ikke nødvendigvis graden av grusomhet i et bilde som synliggjør ondskapen som ligger bak, skriver Trond Åm. Bildet som har gjort sterkt inntrykk på han, er hentet fra Klaus Hesse og Philipp Springer: «Vor aller Augen. Fotodokumente des nationalsozialistischen Terrors in der Provinz.» Klartext Verlag, 2002.  

Jøden med jernkorset

Ett bilde, nesten hverdagslig i uttrykket, kan gi en sterkere og mer intuitiv forståelse av menneskers grusomhet enn de mest eksplisitte gjengivelsene av drap og terror. Men trenger vi billedlig grusomhet for å huske, og hva skal til for at 22. juli blir med oss videre som en del av vår kollektive hukommelse?

I en tankevekkende kommentar i Adresseavisen 9. april drøfter Daniel Johansen bildene fra 22. juli som offentligheten i Norge aldri har fått se, og stiller spørsmålet om vi trenger disse bildene for at alle vi som ikke var direkte berørt av terroren på Utøya, skal unngå å bli for distanserte til grusomhetene.

Les Daniel Johansens kommentar her: Drapene vi ikke ville se

Jeg vil forsøke å besvare hans åpne spørsmål med et åpent svar - en opplevelse jeg hadde på en utstilling i Berlin for en del år siden. Det var ei minneutstilling på en av de fortsatt åpne tomtene i området hvor regjeringskvartalet og Hitlers bunker lå, og som viste fotografier av jødeforfølgelser fra Hitlers tidlige år ved makta. Ett fotografi kom av en eller annen grunn til å gjøre særlig sterkt inntrykk på meg. Bildet viser en jødisk kjøpmann i Köln tatt i forbindelse med en boikott av jødiske forretninger 1. april 1933. Kjøpmannen, Richard Stern, protesterer mot aksjonen ved å iføre seg det tyske jernkorset, som han fikk for sin deltakelse under første verdenskrig for «tapperhet mot fienden».

Trondheim: Spørsmålet om riving eller bevaring av tre gamle jugendgårder blir avgjort i bystyret 26. mars. Trond Åm (V) utenfor Elgeseter 4-6.  Foto: Mariann Dybdahl

Se panelsamtalen: Renate Tårnes, Sofie Rosten Løvdahl og Hallvard Notaker om det vanskelige oppgjøret etter 22. juli

Som de fleste andre har jeg sett langt grusommere bilder av Holocaust. Likviderte jøder stablet i hauger, avmagret og umenneskeliggjort av naziideologien. Stort tydeligere kan det ikke bli. Allikevel gjorde dette nesten hverdagslige bildet med sin undertekst et langt større inntrykk på meg. Kan det være fordi jeg har blitt blasert av mengden grusomme fotografier, eller at jeg har sett dem så lenge at de ikke lenger gjør samme sterke inntrykk? Jeg vet ikke. Men jeg vet hvorfor akkurat dette fotografiet talte til meg: Fordi denne anstendige og dekorerte kjøpmannen kunne ha vært som en hvilken som helst annen tysker, og han ville heller ikke være noe annet enn en hvilken som helst annen tysker. Men nazismen og antisemittismen ville det ikke slik. Uansett hvor mange dekorasjoner Richard Stern hadde gjort seg fortjent til, ville han alltid forbli et undermenneske i forhold til nazisten som står foran inngangen hans. Det var der, foran dette bildet, at jeg for første gang fikk en følelse av at et bilde, nesten hverdagslig i uttrykket, gav meg en sterk og intuitiv forståelse av hva antisemittisme og rasisme i sin mest ytterliggående form egentlig er. Hva den er som idé, og hva den gjør med forholdet mellom mennesker. Så det er ikke nødvendigvis graden av grusomhet i et bilde som synliggjør ondskapen som ligger bak.

Men mennesker er ulike, og bilder treffer ulikt. Det grusomme og hverdagslige henger sammen. Antakelig hadde ikke dette bildet gjort samme inntrykk på meg heller, om jeg i forveien ikke hadde sett bildene fra konsentrasjonsleirene. Jeg har også sett fotografiene som Niclas Hammarström tok på Utøya 22. juli 2011. De er grusomme og brutale, men de har også en slags merkelig skjønnhet over seg, fordi de er så velkomponerte. Naturen de døde, sårede og livredde menneskene er rammet inn av, gir bildene en brutal ro. Det gjør inntrykk. Men om de skal tas i bruk eller ikke, bør nesten først og fremst være opp til de etterlatte å vurdere. Det er vanskelig å si noe annet.

Men jeg tror Daniel Johansen har rett i at slike fotografier vil kunne ha betydning for hvordan folk husker og forstår 22. juli - i alle fall på kort sikt. Selv om jeg er mer usikker på den langsiktige effekten. Da tror jeg de vanskelige diskusjonene som har vært reist i vår er langt viktigere. Om hvem som «eier» 22. juli, hvordan alle vi som ikke var direkte berørt av terroren snakker om den og bidrar til bearbeidelsen, og ikke minst den uhyre vanskelige, nesten umulige, balansegangen Ap og AUF står i når de skal forvalte noe som rammet dem spesielt, men som angår alle. En trenger aldri å lete lenge etter påstander om at Arbeiderpartiet bruker Utøya kynisk for å kapre stemmer og velvilje. Påstanden er grotesk, men dilemmaet Arbeiderpartiet og AUF står i, er reelt: Noen vil alltid kunne mistenke et offer for å mele sin egen kake. Det at så mange jøder valgte å gå stille i dørene i mange år etter krigen er kanskje uttrykk for det samme. Det er offerets dilemma: Uansett hvor stort offer du bærer på, er det aldri stort nok til at sympati ikke kan snu til likegyldighet eller til og med fiendtlighet dersom offerrollen ikke forvaltes på en måte som samfunnet rundt anerkjenner som verdig.

Kanskje er det også derfor jeg har tatt bildet av Richard Stern, jøden med jernkorset, til meg for å huske og forvalte lærdommen etter Holocaust. I ei tid hvor ikke en gang konsentrasjonsleirene hindrer gjenoppblomstring av antisemittisme og nynazisme, står Richard Stern for meg som uangripelig og sterkere enn noen i sin appell til oss om hva vi aldri skal glemme hos andre, nemlig deres menneskelighet.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Jeg har aldri tidligere skrevet noe åpent om 22. juli. Ikke fordi det ikke har opptatt meg mye – for det har det. I kjølvannet av terroren vurderte jeg til og med seriøst å melde meg inn i Arbeiderpartiet. I sympati med ofrene, og for å vise at terror aldri er svar på noe. Jeg ville ha gjort det også, om det ikke var for mitt eget lille dilemma: Jeg var allerede medlem av et annet parti. Men Arbeiderpartiet og AUF gav tidlig uttrykk for at angrepet ikke bare var et angrep mot dem, men mot demokratiet vårt. Det var klokt og riktig å inkludere alle i forvaltningen av 22. juli og i kampen for å hindre at noe liknende skal skje igjen. Men det betyr ikke at det er lett. Som ikke direkte berørt har det samtidig vært vanskelig å vite hvordan jeg kan bidra og delta i samtalen i respekt for de som døde og de som var der. De som derimot var direkte berørt, står i andre dilemmaer og konfronteres stadig med påstander om misbruk av 22. juli. Derfor er det så bra at Daniel Johansen og flere fra AUF tidligere i vår etterlyste mer synlig og aktiv deltakelse fra andre. Det kan være et viktig skritt for å håndtere noen av de vanskeligste dilemmaene rundt hvordan vi i fellesskap forvalter minnet om 22. juli videre.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!