«Dette er mitt hjem. Jeg er ikke redd,» sa Aleksej Navalnij da han kom hjem til Russland i januar i år - like før han ble arrestert. Hans ord har blitt et slagord som russere har gått ut til protest med, skriver kronikkforfatter. Bildet er fra en demonstrasjon til støtte for Navalnij i St. Petersburg i februar.   Foto: ANTON VAGANOV

Et dypdykk i russisk frykt

Mange frykter at det som skjedde i Stalins Russland, er i ferd med å gjenta seg nå - hundre år senere. Denne frykten lammer, den stopper folk fra å stå imot.

I februar følte og tenkte jeg mye på frykt. Den russiske frykten. Jeg har fulgt med nyhetene fra Russland og sett fredelige demonstranter bli banket opp, protesterende bli bortført og dømt uten advokathjelp, journalister og aktivister bli kastet i fengsel. Den russiske frykten har for meg med fratakelse av frihet å gjøre: Å bli straffet fordi jeg sier det jeg mener, fordi jeg ikke adlyder den som står over meg. I min oppvekst i Russland ble jeg også straffet, ofte ved bruk av vold, hvis jeg sa imot eller ikke adlød de voksne.

«Dette er mitt hjem. Jeg er ikke redd,» sa Aleksej Navalnij da han kom hjem til Russland i januar i år - like før han ble arrestert. Hans ord har blitt et slagord som russere har gått ut til protest med. Den 14. februar gikk russiske kvinner ut i gatene for å samle seg i solidaritet med kvinnelige politiske fanger og med mødre og koner av de arresterte. «Kjærligheten er større enn frykten,» stod det på plakatene deres. Det er tydelig at det russiske folket er lei av å være redd. Mange skriver om sin frykt, stiller spørsmål ved den, vil frigjøre seg fra den.

Les flere tekster av Tatiana Elsoukova HER

Novaja Gazeta, en demokratisk orientert avis i Russland, sammenligner den siste månedens arrestasjoner og bortføringer med forfølgelsene som fant sted i tiden før Den store terroren, Stalins utrenskninger der han brutalt kvittet seg med sine politiske utfordrere. Denne sammenligningen er kanskje et langt steg å ta, men også Den store terroren ikke startet med en gang, skriver Novaja Gazeta. I forsøk til å forstå den russiske frykten og dens utspring vender jeg meg til bøkene om Stalins epoke.

Mikhail Bulgakovs roman «Mesteren og Margarita» (skrevet 1928-1940) beskriver Moskva på 1920-tallet. Her forsvinner mennesker sporløst på mystisk vis. Disse forsvinningene settes opp imot djevelens besøk i Moskva, og man kan tro at det er djevelens verk. Men det er ikke demoniske krefter, det er Stalin og NKVD (det sovjetiske sikkerhetspolitiet) som står bak forsvinningene. NKVD nevnes aldri direkte, men er til stede gjennom hele romanen som en fryktinngytende kraft hvis navn må være unevnt, like mektig og skummel som djevelen.

Den russiske frykten har for meg med fratakelse av frihet å gjøre: Å bli straffet fordi jeg sier det jeg mener, fordi jeg ikke adlyder den som står over meg. I min oppvekst i Russland ble jeg også straffet, ofte ved bruk av vold, hvis jeg sa imot eller ikke adlød de voksne, skriver Tatiana Elsoukova.   Foto: PRIVAT

Frykten for å bli bortført har gått i arv fra generasjon til generasjon. Som barn ble vi skremt av de voksne med Barmalej og Baba Jaga. Vi ble fortalt at hvis vi ikke adlød, kom en av dem for å hente oss og ta som sin fange. Barmalej var en barneetende røver fra barnebøker skrevet av Kornej Tsjukovskij. Baba Jaga - en gammel heks fra russiske folkeeventyr. Som liten var jeg redd for at Baba Jaga skulle komme flygende i sin stupa (morter) mot vårt vindu i høyblokkens sjette etasje og føre meg vekk. Men hvis jeg adlød, var jeg trygg.

Lydia Tsjukovskaja, datteren til Barmalejs forfatter, skrev også om bortføringer og undertrykkelse, men hennes historier var ikke for barn. I sin roman «Sofia Petrovna» fra 1940 forteller hun om ei kvinne som prøver desperat å redde sin falskt anklagete sønn ut av fengsel. Tsjukovskajas venninne og en av Russlands store poeter Anna Akhmatova har samme tematikk i sin elegi «Rekviem» (gjendiktet av Halldis Moren Vesaas). Akhmatovas sønn ble arrestert og fengslet av NKVD. Hun skrev elegien etter å ha tilbrakt mange måneder i fengselskøene sammen med andre kvinner. I «Rekviem» vises morens lidelse, den sammenlignes med Marias lidelse ved korset og dermed forener alle kvinners og mødres lidelse.

Kvinnene var de første til å skrive om Den store terroren. Mennene satt i fangeleirene og begynte å skrive mye senere. «En dag i Ivan Denisovitsj’ liv» (1962) av nobelprisvinneren Aleksandr Solzjenitsyn forteller om hverdagslivet til en fange i en GULag-leir. Solzjenitsyn selv satt i en fangeleir fram til 1959. Boka er en slags manual for hvordan overleve i et totalitært samfunn: Ikke tenk, ikke klag, ikke stikk hodet fram, gjør din jobb, adlyd, så klarer du deg. Denne overlevelsesstrategien har blitt overlevert fra foreldre til barn, sammen med frykten for Barmalej og Baba Jaga.

«Klosteret» (2014) av Zakhar Prilepin handler om den aller første leiren i GULag-arkipelet som lå på Solovki-øyene i Kvitsjøen, ikke så langt fra hjembyen min Arkhangelsk. Jeg besøkte Solovki for nesten 20 år siden og minnes et vakkert kloster omgitt av idylliske innsjøer som vi rodde ut på. «Klosteret» tegner et mye mørkere bilde av Solovki, der det fremstår som et grusomt, men også hellig sted. De intellektuelle sonet her side om side med kriminelle. I «Mesteren og Margarita» mener en av karakterene at man burde ha sendt Kant til Solovki fordi filosofen postulerte Guds eksistens. Var man fritenkende i Stalins Russland, endte man i en GULag-leir.

Mange frykter at det som skjedde i Stalins Russland er i ferd med å gjenta seg nå - hundre år senere. Denne frykten lammer, den stopper folk fra å stå imot. Mange vil gjøre som Ivan Denisovitsj: bøye hodet ned, blande seg med massene - for å kunne overleve. Men flere og flere vil kjempe imot. For å overvinne Baba Jaga i folkeeventyrene brukte helten sin list og fikk hjelp fra magiske hjelpere. Listen hjelper lite når fangevokterne er i overtall og har makt på sin side. De vet også å utnytte den gamle frykten for å holde på makten. Navalnijs ytring «Jeg er ikke redd» ser ut til å ha startet en kjedereaksjon og fått flere til å stille spørsmål ved sin tillærte frykt og utfordre den. Fryktens tyranni er dog ikke veltet over natta. Jeg er spent på å se om russere klarer å ta oppgjør med frykten og vinne kampen for ytringsfrihet og mot undertrykkelse. Mitt eget lille steg på vei ut av frykten er å lese og skrive om den.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!