Foto: NTB / Scanpix

En ny type boikott

Det har hendt før at store idrettsmesterskap er blitt utsatt for boikottaksjoner. Men disse har stort sett vært initiert fra toppen. Forslaget om å boikotte VM i Qatar kommer tvert imot nedenfra, fra klubber og ikke minst supportere, mens fotballforbundets ledelse stritter imot.

Det finnes argumenter både for og imot å boikotte VM, og slik har det vært siden FIFA utpekte Qatar som arrangør for over ti år siden. Antakelig er det den mest absurde tildeling av et fotballmesterskap noensinne. Absurditeten ligger dels i at det er et lite land helt uten fotballtradisjoner, dels i at Qatar har et klima som gjør det nødvendig å kaste om på fotballverdenens over hundre år gamle sesongrytme for i det hele tatt å få mesterskapet gjennomført. Det må nemlig gå i november og desember, fordi det ellers vil bli for varmt.

Hvorfor har denne debatten plutselig blusset voldsomt opp nå? Burde ikke fotball-Norge, for ikke å si fotballverdenen, tatt denne diskusjonen for mange år siden? Er det ikke for sent å snu? Den utløsende faktoren i denne runden var en reportasje i The Guardian i februar, hvor det ble hevdet at 6500 fremmedarbeidere, og trolig langt flere, har mistet livet i Qatar siden det ble tildelt mesterskapet.

LES LEDEREN: Fotball-VM i Qatar blir en stadig større skam for idretten

LES KRF-HÅBREKKE: Vi trenger å møtes på løkka

Det kan utvilsomt stilles spørsmål ved hvor presis denne beregningen er, men få er uenige i at arbeidsvilkårene i Qatar, forsiktig sagt, er ganske forferdelige. Å forsvare et mesterskap i landet med at idretten skal være politisk uavhengig er dessuten så naivt at det er vanskelig å tro at noen egentlig mener det. At Qatar fikk VM viser i seg selv at det er makta, i dette tilfellet pengene, som rår.

Men dette har altså vært godt kjent lenge, så hva skyldes det at boikott-tilhengerne har lyktes i å mobilisere så kraftig at et forslag om boikott nå skal behandles på et ekstraordinært fotballting i juni?

LES OGSÅ: Mer enn en klubb

Guardian-saken utløste engasjementet, men en bakenforliggende årsak til mobiliseringen ligger i rollen publikum og supportere av og til spiller i fotball. Den er ulik nesten alle andre idretter. Qatar har arrangert VM både i håndball, svømming og flere andre idretter, uten at det har skapt noe folkekrav om boikott. Landet bruker idrettsarrangementer bevisst for å styrke sin internasjonale status.

Generelt er publikum villig til å strekke seg langt for å følge favorittidrettene sine, uansett hvem som står som arrangør. Dette er naturligvis idrettstoppene fullt klar over. Både FIFA og mange publikummere betrakter det å konsumere idrett, på TV-skjerm eller på stadion, som et kundeforhold, der man kjøper produktet dersom man finner det bryet og pengene verdt.

For ganske mange fotballsupportere arter det seg annerledes. Initiativet som er tatt for at Norge skal boikotte VM, kommer fra grasrota i fotballen. Det startet blant ansatte i Tromsø, med den politisk bevisste ex-spilleren Tom Høgli i spissen, og ble senere videreført av de organiserte supporterne i norsk fotball.

LES OGSÅ: Flere tekster av Arve Hjelseth her

Det er dette som er det mest interessante. Boikotten av OL i Moskva i 1980 og Los Angeles- OL i 1984 var toppolitikk. Beslutningene rammet både utøvere og publikum. De fleste hadde nok ønsket at deres land skulle delta. Initiativet om å boikotte Qatar-VM kommer tvert imot nedenfra, ikke minst fra supportere, og vil antakelig samle betydelig støtte også i en del utøvermiljøer.

Det finnes knapt noen annen idrett hvor supportere utgjør en slik potensiell maktfaktor. Idrettens ledere er vant til at publikum føyer seg. Målet er å tilby underholdning som er så god at folk glemmer baksiden av medaljen. Noen journalister har forsøkt å belyse slike spørsmål, for eksempel under OL i Rio de Janeiro og under VM i fotball i Russland, men de fleste har gledet seg over idretten og oversett resten.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Det vil mange gjøre i et eventuelt fotball-VM i Qatar også. Ikke minst tiltrekker fotball-VM seg et mediepublikum som ikke nødvendigvis ser så mye fotball i andre sammenhenger, og for mange av disse er supporternes politiske mobilisering nokså fremmed. Men potensielt kan mobiliseringen true mesterskapets markedsverdi. Det kunne ikke skjedd i noen annen idrett enn fotball, og det skyldes at supporterne forstår seg selv som noe annet og mer enn kunder: De er ikke bare tilskuere, de er også deltakere i fotballens ritualer, og krever sin stemme hørt. Dette poenget er det mange i fotballen som fortsatt har en tendens til å undervurdere.

Selv bestemte jeg meg for å ignorere Qatar-VM for mange år siden, til tross for at jeg knapt har gått glipp av et spark på en VM-ball siden 1974. Min private boikott er rettet mer mot FIFA enn mot Qatar. Denne gangen har de gått for langt, tenkte jeg, dette gidder jeg ikke å være med på.

Slik sett har utvilsomt mobiliseringen for boikott nå min sympati. Samtidig er det noe som skurrer med hensyn til det plutselige engasjementet nå, og man spør seg hvor alle boikott-tilhengerne har vært de siste årene. Det er også stor forskjell på å ignorere et mesterskap personlig, slik jeg vil gjøre, og at et forbund offentlig annonserer boikott. Konsekvensene er uoversiktlige. Det var derfor en rimelig beslutning når NFF valgte å besinne seg og utsette avgjørelsen til et ekstraordinært ting, i stedet for å foreta et impulsivt hastevedtak om boikott på fotballtinget nå i helga.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe