Pest og epidemi anno 1625: Forordning om hvordan man skal forholde seg når det er brutt ut pest, blodsott (dysenteri) og lignende smittsomme sykdommer. Denne kan du se i en utstilling på NTNU Universitetsbiblioteket Gunnerusbiblioteket nå. 

Pest eller korona?

Utstillingen «Pest eller korona?» ved NTNU Universitetsbiblioteket Gunnerusbiblioteket er et skråblikk på fortidens og dagens pandemihåndtering.

Dagens koronaepidemi har sammenlignbare trekk med fortidens pestbølger som hjemsøkte Europa i middelalderen og nytiden. Mest kjent av alle europeiske historiske pestbølger er Svartedauden (1346-1353) som skapte massiv død og mannefall. Mindre kjent kan være at pestepidemier jevnlig søkte landene også i århundrer etter.

Historiker Ole Jørgen Benedictow skriver i boken «Svartedauen» (2002) at Norge ble rammet av flere pestbølger, hvorav siste gang i 1654. Noen pestbølger slo ned lokalt, mens andre ble nasjonale epidemier. Pesten kom inn i landet via utenlandske handelsskip. Havnebyer og omlastingssteder ble først rammet før smitten spredte seg ut i landdistriktene.

Ellen Alm er førstebibliotekar NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket.  

LES OGSÅ: Pokker ta deg, pest

På listen over pestepidemier i Trondheim by, finner vi:

  • År 1565-1566, import av smitte fra Bremen, via Gdansk via Bergen, 600 døde
  • År 1599-1601, import av smitte fra Nederland, 800 døde
  • År 1618-1619, import av smitte fra Nederland via Bergen, ukjent antall døde
  • År 1629-1630, import av smitte fra hansabyene via Bergen, 978 døde

Antall døde oppgis å være usikre tall, men uansett taler vi om dramatisk mange dødsfall. Vanskelighetene med å forhindre pest i å spre seg lå lenge i den religiøse tankegang rund sykdom og plager. Det var sett på som Guds straff for menneskenes synder. Mottiltak var derfor kirkens uvirksomme midler som bønn og faste.

Først i annen halvdel av 1500-tallet modnet tanken om «smitte». Det var likevel ikke dagens forståelse av smitte, man talte om «miasma» etter de gamle grekernes medisinske lære. Det var oppfattet som en giftig jorddunst som spredte seg med vinden. Den oppsto som følge av jordskjelv eller av planetenes posisjoner. Viktigst var likevel en ny tanke om at «miasma» kunne klebe seg til materialer og dermed være smittsom.

Det endret folks adferd, blant annet ved at man holdt avstand til syke og ikke lot klær etter pestdøde gå i arv. Man visste det ikke den gang, men pesten var bakterier som smittet gjennom bitt fra lopper. Loppene kom med rotter. Loppene befant seg i klær og i sengetøy. I motsetning til dagens koronavirus gikk smitteveien for pest sjeldent gjennom dråpesmitte. Det var fordi pestbakterien (Yersinia pestis) var hundrevis ganger større enn virus og måtte i så fall forflytte seg gjennom nokså store dråper. Store dråper virvlet tregt gjennom luft.

Skrekken ved pest var den raske smittespredningen og det dødelige utfall. Traumatisk var også det korte sykdomsforløp fra loppebitt til død. Det tok bare åtte dager. Slik forskere i dag har spekulert hvorvidt det finnes enkle metoder som kan beskytte mot korona, som tran, nikotin, D-vitamin eller malariamedisin, hadde man også den gang midler man antok var nyttige mot pest. Brennevinet var «alle legemidlers dronning», og et enestående universalmiddel mot all slags plager. I særstilling sto Aqua vitae (akevitt) som i tillegg inneholdt kraftfulle urter. Her mente man å ha et potent motmiddel. I 1531 sendte den danske lensherre Eske Bille således en flaske med «livets vann» til beredskap og medisinsk bruk til Norges siste katolske biskop på Stenvikholm, Olav Engelbrektssønn. Med tanke på de paniske «folkevandringene» som oppsto ved nedstengingen av vinmonopolene her til lands under koronaen, skulle man nesten tro brennevinet fortsatt dekket samme nød.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Forordning mot pest fra 1625 var eksepsjonell ved at det var første gang staten tok systematiske grep for å forhindre pest å spre seg. I forordningen var ideen om isolasjon en ny tanke som skulle vise seg å være virksom. Man avbrøt forbindelsen med pestsmittede områder i andre land og innførte ulike karantenetiltak for skip og mennesker som kom fra smittede områder. Nytt var at man i byene skulle utnevne en medisinsk kyndig «pestmester» (dagens kommuneoverleger?), som virket sammen med den lokale politiske ledelsen for å raskt kunne iverksette forordningens smittevernstiltak. Det skulle opprettes «pesthus» (dagens koronahotell?) hvor mulige smittede skulle sitte i karantene. Ville de ikke frivillig, skulle de innsettes der med tvang. Karantenetiden var fire til fem uker. Forordningen innførte sterke begrensninger på samvær mellom folk, og restriksjoner i antall tilstedeværende ved bryllup og begravelser. Forordningen hadde også tiltak for å kompensere næringslivet for de økonomiske tap nedstengingene måtte medføre. Varer fra pestsmittede områder skulle behandles med røkelse, som man mente var desinfiserende (den tids antibac?)

LES OGSÅ: Familieliv etter pesten

Etterretning, embetskorrespondanse og militære styrker ble tatt i bruk for å alarmere om smitte, vokte grensene og sette i gang krisetiltak. Ideen om smitte, nedstenging, karantene, begrensning av mobilitet og isolasjon av syke var effektive tiltak som på sikt kom til å forhindre nye pestbølger. De samme tiltak er fortsatt aktuelle og i bruk under den verdensomspennende koronapandemien det siste året.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!