Stillheten fra de andre partiene kan i verste fall vitne om en likegyldighet. En tanke om at «dette angår ikke meg». Jeg vet at virkeligheten er mer nyansert, og etter å ha fremmet et forslag om 22. juli i bystyret som fikk enstemmig støtte, så vet jeg at det er flere som er enig med meg. Men hvorfor er det ingen som sier det høyt? skriver Sofie Rosten Løvdahl.   Foto: Morten Antonsen

Har vi glemt 22. juli?

Berøringsangsten rundt 22. juli har befestet seg. Gang på gang ser vi at kampen for å ikke glemme blir overlatt til overlevende, etterlatte og berørte. Det føles tungt, og det er farlig.

«Med egne ord»: Sofie Rosten Løvdahl fremmet en interpellasjon i bystyret i forrige uke om tiårsmarkering av 22. juli. Politisk redaktør i Nidaros, Snorre Valen, skrev at det føles veldig feil at Løvdahl måtte fremme akkurat dette forslaget helt selv. Her forteller Løvdahl «med egne ord» om denne problemstillingen.

Hvor ofte har du reflektert rundt hvorfor 22. juli skjedde? Terroristen vokste opp blant oss, han fikk mulighet til å utvikle ekstreme holdninger uten at røde varsellamper blinket, og han endte opp med å drepe 77 mennesker. De siste årene har vi hatt en lang rekke nødvendige debatter om sikkerhet og beredskap, og om Norges evne til å møte hat med kjærlighet. Det vi i langt mindre grad har klart å diskutere, er hvordan vi kan hindre at dødelig høyreekstremisme rammer oss igjen.

I sommer er det ti år siden terrorangrepet 22. juli. Det er en gyllen mulighet til å ta det høyst nødvendige oppgjøret med ideologien bak terroren. Oppgjøret burde være drevet fram av en tverrpolitisk allianse, men når 22. juli blir satt på dagsorden er det som oftest en samstemt stillhet fra de politiske partiene.

LES FLERE INNLEGG I DEBATT-SPALTEN «MED EGNE ORD»

Den eksisterende berøringsangsten i norsk politikk rundt 22. juli er farlig, og den gjør at kampen for å ikke glemme 22. juli har blitt overlatt til overlevende, etterlatte og AUF. Dette ser vi når overlevende må kjempe for at journalister skal slutte å omtale 22. juli som en naturkatastrofe. Vi har sett det da overlevende tok til motmæle mot Sylvi Listhaugs uttalelser, og vi ser det når AUF nærmest alene må forsvare etableringen av et nasjonalt minnested ved Utøya.

Dette står i grell kontrast til hvordan vi som samfunn har klart å reflektere og ta vare på historien om andre verdenskrig. Overlevende fra de fryktelige konsentrasjonsleirene til nazistene har vært viktige tidsvitner for å fortelle om den grusomme jødeutryddelsen, men de har ikke stått alene i kampen om å formidle kunnskap for at noe lignende aldri kan skje igjen. Til den dag i dag er historien om andre verdenskrig en viktig del av barns opplæring i skolen, og med jevne mellomrom kommer det opp viktige diskusjoner om temaet.

LES OGSÅ: Sofie lå under ei seng og ventet på å bli skutt - nå vil hun at elevene i Trondheim skal lære om det som skjedde

Jeg har valgt å dele min historie nettopp fordi jeg ønsker å bidra til at samfunnet ikke glemmer, og fordi vi mangler en offentlig debatt rundt hvorfor 22. juli kunne skje. Det er ingen selvfølge at overlevende skal klare å snakke høyt om eget traume, og vi vet at mange overlevende etter 22. juli fortsatt sliter. I kampen mot rasisme, politisk vold og ekstremisme burde overlevende være en stemme som løftes frem av flere til for å lære. Dessverre har opplevelsene vært nærmere det Arnulf Øverland så godt sa det i diktet Du må ikke sove fra 1937:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Ansvaret for å snakke om 22. juli kan ikke bare hvile på overlevende sine skuldre. Særlig hvis vi som nasjon mener alvor med at det var et angrep på demokratiet, på våre verdier, ett av de tre regjeringspartiene og dets ungdomsparti. Det er et ansvar som samtlige av de politiske partiene må ta på alvor, det er et ansvar som skolene må ta, og det er et ansvar hele Norges befolkning burde kjenne på.

22. juli var ikke noe som bare skjedde. Terrorangrepet var et resultat av en ekstrem ideologi som bare har vokst seg sterkere de siste årene.

Jeg hører ofte at «det betyr mye mer når du snakker om 22. juli, enn når vi andre gjør det». Og jeg skjønner de som tror det å snakke om 22. juli vil være «å tråkke midt i noen andres domene». Men for mange av oss som gang på gang føler vi må heve stemmen for at 22. juli skal huskes, så føles det som vi blir stående alene.

Stillheten fra de andre partiene kan i verste fall vitne om en likegyldighet. En tanke om at «dette angår ikke meg». Jeg vet at virkeligheten er mer nyansert, og etter å ha fremmet et forslag om 22. juli i bystyret som fikk enstemmig støtte, så vet jeg at det er flere som er enig med meg. Men hvorfor er det ingen som sier det høyt?

Angrepet den 22. juli var et angrep på AUF og Arbeiderpartiet, men det var også et angrep på verdier som alle norske politikere bør hegne om. Og er det en ting som er sikkert er det at vi overlevende ikke alene kan ta et oppgjør med ideologien bak 22. juli.

Derfor må vi tørre å snakke om 22. juli, og vi må tørre å reflektere rundt hvordan 22. juli kunne skje. Det er avgjørende for at 22. juli aldri glemmes, og det er avgjørende for at noe lignende ikke skal skje igjen.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!