Verken Trondheim eller NTNU har behov for å rasere bevaringsverdige hus for å realisere campusprosjektet, skriver kronikkforfatter.   Foto: Ole Wiig

La Grensen stå!

Trondheim ville ha sett svært annerledes ut, uten et sterkt folkelig engasjement for byens sjel. Nå - i 2021 – er det Grensen som er truet.

Christian Bache skrev en kronikk i Adresseavisen i desember i fjor hvor han bad byens politikere forstå Lades historiske verdi og betydning for byens utvikling.

Naboene på Byåsen kjempet mot det politiske flertalls iver etter å rive en bolig for å gi plass til en firemannsbolig i Fridtjof Nansens vei. 69 naboer protesterte kraftig, men det politiske flertallet avviste klagen. Statsforvalteren (tidl. Fylkesmannen) omgjorde i januar i år vedtaket da nybygget ville bli så omfattende og berøre omgivelsene i så stor grad at det var feil å gi dispensasjon. En seier for naboene.

I Elgeseter gate skulle tre jugend-perler rives. Debatten har pågått i flere år, men etter et sterkt naboengasjement greide byens politikere til slutt å se verdien i de flotte bygningene, og som til slutt ble reddet av et knapt bystyreflertall i fjor.

I 1970 fremkom det forslag om å rive Svaneapotekets vakre bygning på Torvet for å kunne oppføre et nybygg. Dette førte til et sterkt folkelig engasjement med flere hundre mennesker i fakkeltog til den gamle bygningen. Gården står der fortsatt og ble fredet i 1982.

LES OGSÅ: Nytt senter vil bli en gjøkunge i Høgskolebakken

Ole Wiig er arkitekt og faglig leder i NSW Arkitektur. Han deltar aktivt i debatten om utviklingen i Trondheim.   Foto: PRIVAT

Kampen for å bevare byens sjel gjelder i enda større grad bydeler enn enkelthus. Engasjementet var sterkt for å bevare IIsvikøra som flere ganger stod i fare for å bli nedbygd til næringsformål. Dette førte til et folkelig engasjement på slutten av1960-tallet, som spredte seg ut over landet, blant annet med et helsides oppslag i Morgenbladet under overskriften: «Ilsvikøra – Idyll i Trondheim som forsvinner?» Det folkelige engasjementet vant frem og i 1977 ble denne by-enklaven regulert til bevaring.

Bakklandet har helt siden 1960-tallet vært truet av sanering. Ny innfartsvei til Trondheim var planlagt, og bebyggelsen på Bakklandet måtte bort. Det ble et stort engasjement for å bevare den gamle bebyggelsen, og ildsjeler sto i spissen i kampen mot kommunen på 1970-tallet. På den ene siden stod Trondheim kommune, som siden tidlig på 50-tallet hadde planer om å omgjøre Bakklandet til et effektivt veisystem for byen. På den andre siden stod velforeningen og bevaringstilhengerne.

LES OGSÅ: Strålende nyhet, men gamle trehus kan gå tapt

Thingvallagården. Bildet viser sammenhengen mellom Grensen og hovedbygningen på NTNU  Foto: Ole Wiig

Ingen annen bydel i Trondheim har vært nærmere døden enn Nedre Bakklandet. I stor grad kommunalt eiet, innkjøpt bit for bit med tanke på riving for å gi plass til den nye hovedveien over Bakklandet. Gjennom mange år forsømt, overlatt til seg selv, tilfeldigheten og forfallet. Svært mange betraktet slitasjen så omfattende at det knapt fantes redning for den kommunalt eide trehusbebyggelsen. «Men fortsatt skjer det undere og i dag blåser det igjen en optimismens vind gjennom bydelen. Byggeaktiviteten er påfallende. Målet er å gjøre den tiltagende slum til et av Trondheims mest attraktive boområder!" skrev Adresseavisen i 1988. Fem år på rad, og så sent som september i fjor, er Bakklandet blitt valgt som stedet trondhjemmerne liker best!

Så kom turen til Reina, eller bedre kjent som Svartlamon. I 1990 ble Svartlamon beboerforening stiftet. Formålet var å bevare husene, og kjempe for billige, sentrumsnære boliger. Beboerforeningen greide i 1995 å hindre riving av murgårdene i Strandveien 25. Samme år ble det også protestert mot Strandveien Autos planer om å utvide. I 1998 bar den langvarige kampanjen frukter og området ble reddet. Beboerne og Trondheim kommune ble i 2001 enige om å omregulere området til byøkologisk forsøksområde.

La Grensen bestå – som en liten, men hyggelig enklave i fremtidens universitet, skriver Wiig.   Foto: Ole Wiig

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Men historien om det folkelige engasjementet stopper ikke her. Nå er det Grensen som er truet. Grensen er oppkalt etter grensen mellom Trondheim og Strinda som gikk her til 1892 og har et bygningsmiljø helt tilbake til 1860-årene. Husene på Grensen som har manglet vedlikehold og er forfalt gjennom mange år eies av NTNU (!) Dersom politikerne ikke stopper de riveglade kreftene på NTNU vil dette spennende bygningsmiljøet bli redusert, eller i verste fall forsvinne. Verken Trondheim eller NTNU har behov for å rasere bevaringsverdige hus for å realisere campusprosjektet. Tvert imot vil det styrke både NTNU og byens attraktivitet at respekten for de historiske kvalitetene går hånd i hånd med viljen til å videreutvikle Trondheim som et attraktivt sentrum.

Husene på Grensen, som har manglet vedlikehold og er forfalt gjennom mange år, eies av NTNU, skriver Ole Wiig.  

Grensen ligger mellom byens urbane sentrum og Gløshaugen med sine store bygninger. Arkitekt Bredo Greves vinnerprosjekt i arkitektkonkurransen for hovedbygningen på NTH hadde mottoet «Vis à vis Domkirken»-. Grensen sperrer ikke for utsikten og kan derimot bli et verdifullt «pustehull» for studentene mellom de store universitetsbygningene på Gløshaugen og Midtbyen.

Det viktigste argumentet NTNU har brukt for å rive Grensen er at de trenger byggegrunn, men er det riktig å presse nye og store bygninger mellom Grensen og Statsarkivet, uansett hvor oppdelte de blir? Hvorfor pakke alt inn på en tomt som allerede er for trang og hvorfor ikke åpne blikket innenfor Kunnskapsringen? Bør de ikke heller vende nesen mot Kalvskinnet og resten av Midtbyen, hvor det er tilgjengelige arealer? Her vil NTNU bli solid forankret i landets eldste vitenskapelige institusjon; Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Universitetets holdning i de senere år fremstår også ganske korttenkt og selvsentrert når de primært fokuserer på egne arealbehov. Hvor er det plass til naturlige samarbeidspartnere på og rundt Gløshaugen, langt ut over NRK, som er blitt signalisert? Bør ikke universitetet også være tett på praksisplasser på ulike måter, skape arenaer for gründervirksomhet og interaksjon med næringslivet. Bør det ikke legges til rette for at universitetet får konferansearenaer for undervisning og forelesninger, felles med næringslivet. Dette er fremtidens universitet - også fordi studentene skal faktisk ut i arbeidslivet etter hvert. Fremtidens undervisning er ikke å sitte i vakuum, men å etablere kontakter, nettverk m.m. – gjerne etter gode forbilder som på Harvard, Yale og MIT.

La Grensen bestå – som en liten, men hyggelig enklave i fremtidens universitet.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!