Trondheim kalles ofte Norges teknologihovedstad, og den siste uka har flere debattert om det fortsatt stemmer. Bildet er fra Technoport-konferansen i 2017.  Foto: Helene Mariussen

Er vi virkelig best i verden eller er vi «helt rævva»?

De siste dagers spørsmål om Trondheim er en teknologihovedstad eller ei, har dessverre kjørt hele debatten rett i grøfta. Sånn går det når noen kommer med relevant kritikk, men forenkler for mye. 

Det må være mulig å skryte av det som er bra, samtidig som vi setter fingeren på det som ikke er godt nok. Metaforisk sagt: Det er viktigere å snakke om hvordan barnet skal klare seg best mulig, enn hva det skal hete.

Etter utspillene fra Janina Lamøy og Badenoch + Clark har byens innovasjons- og teknologistemmer murret. Noen har stukket pinnen inn i vepsebolet og rørt litt rundt. Kritikken som reises er relevant, men den er også smal og forenklet. Trondheim og Trøndelags unike teknologiposisjon blir raskt hoppet bukk over. Å være et teknologisk tyngdepunkt handler ikke bare om det ene eller andre. Det er summen av innsatsen gjennom hele verdikjeden og hvordan vi løser utfordringene som by som teller.

LES OGSÅ: Janina Lamøy: Trønderske bedrifter må få ut finger'n

LES OGSÅ: Vil stoppe hjerneflukten

La oss starte med å repetere det «alle» vet. Hos mannen i gata er Teknologihovedstaden en etablert sannhet. Ifølge NoSleepTillBrooklyn sier 76 prosent av befolkningen i Norges storbyregioner at Trondheim er Norges teknologihovedstad. Bak følger Stavanger med 11 prosent. Også EU er enig i at Trøndelag har noe stort på gang. Deres Regional Innovation Scoreboard erklærer Trøndelag som den 15. mest innovative regionen av EUs 238 regioner.

Blar vi i årets Impello-Analyse ser vi at Trondheimsregionen har gått fra ca 200 teknologibedrifter i år 2000 til 767 i 2020. Bedriftenes samlede omsetning øker – og det i koronatider. Disse resultatene gir en enestående posisjon som enhver merkevarebygger hadde lengtet etter.

Kloke hoder: Rekrutterere i Badenoch + Clark er bekymret for at flinke unge flytter til Oslo kort tid etter etter studiene. Fra venstre: Haavard Klemetsen, Trude Støren og Børge Barlindhaug.  Foto: Richard Sagen

Tallenes motor er selvfølgelig NTNU og Sintef. To internasjonale institusjoner som på hver sin måte bidrar til å løse nasjonale utdannings- og forskningsoppgaver. Sintefs ansatte består av 75 nasjonaliteter, og ca. 70 prosent av NTNU-studentene kommer ikke fra Trøndelag. Andelen er enda høyere når vi ser på teknologifagene alene. Landets ungdom strømmer til Trondheim rett og slett fordi teknologiutdanningene her er best. Når Sivert i NRK-serien Rådebank strever livet av seg for å komme inn på NTNU for å kunne sette sivilingeniør-ringen på fingeren, er ikke det tilfeldig. Det er ikke naturlig at alle disse blir trøndere livet ut. Men som Badenoch + Clark, kommunen, næringslivet, alle sier – flere burde blitt.

Så hvordan bygger vi kultur for innovasjon, skaper nye suksesselskaper og får ungdommen til å bli? Jeg kan garantere at flere enn Trondheimsmiljøet stiller seg det spørsmålet. Mobilitet gjør at folk flytter på seg, utfordringen er ikke enestående for oss. Det handler om kompetanse, marked, kapital, virkemiddelapparat, arbeidsliv og regulatoriske virkemidler.

Det er en klisje, men den er fremdeles like riktig: et sterkt team med en dårlig idé har større sjanser for å lykkes enn et svakt team med en god idé. Komplementær kompetanse inn i start-up og scale ups er det som gjelder. Alt fra styrekompetanse, markedsforståelse, salg og teknologiekspertise er viktig. Hvordan vi skreddersyr både utdanningssystemet og virkemiddelapparatet for dette kan bli bedre. Akademias kultur for innovasjon er i rivende utvikling og inkubator- og akseleratormiljøene må være solide og tilpasses virkeligheten. Og når det kommer til den regulatoriske situasjonen er det for oppstartsselskaper helt riktig å rope høyt om at myndighetene bør se nærmere på ordningen med opsjonsskatten. Dagens ordning favoriserer aksjonærer i mye større grad enn bedriftens egne ansatte. Opsjoner kan være det som utløser riktig kompetanse før selskapet har råd til å betale en konkurransedyktig lønn. Og med det samme vi er inne på kapitaltemaet: Trondheim har Investinor, Viking Venture og Folkeinvest som motorer. Men mye trøndersk kapital er også bundet opp i eiendom. Det gjør tilgang på regional kapital til et tema og det hviskes om mangel på riktig kompetanse til å ta steget inn i deep tech.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Til sist kan vi alle røske litt i oss selv, slik Lamøy gjør. For hvilket inntrykk sitter dagens studenter igjen med av Trondheim og Trøndelag når de er ferdig utdannet? Helt sikker en fantastisk studieby. Men jeg er også relativt sikker på at den samme studenten har beveget seg mye i rett linje mellom Gløshaugen, studenthybelen og Studentersamfundet. Her kan det gjøres mye for å integrere studenten i livet utenfor. Både skreddersydde masteroppgaver og sommerjobber med noen av landets aller klokeste hoder er særdeles lavthengende frukter å plukke når det samtidig skrikes etter mer kompetanse og vanskeligheter med rekruttering.

Over mange år har studenter, kloke hoder, næringsliv og offentlig midler sørget for store teknologigjennombrudd i byen vår. Den nye fellessatsingen på Innovasjonsdistriktet i Trondheim er et stort skritt videre. For første gang går aktører sammen for å tiltrekke seg entreprenører, kapital og bedrifter for å utfylle og spisse innovasjonsinnsatsen ytterligere. Målet er å skape et innovasjonsdistrikt i verdensklasse. I stedet for at noen nå sitter på tua si og kritiserer initiativet, så bør satsingen heies videre. For det er kanskje det som har vært vårt svakeste ledd hittil – at alle gjerne vil, men helst på sine egne premisser. Trondheim er en liten by i et lite land. Våre teknologimarkeder er globale. Konkurrentene er der ute i verden, ikke her. Sammen kan vi løse teknologihovedstadens mangler og feil - for posisjonen vår er der.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!