Letemannskapene var fredag nede i skredområdet i flere timer. Ved 14.30-tiden ble én person funnet omkommet.  Foto: Terje Bendiksby

Vi har behov for mer kompetanse for å sikre oss mot naturkatastrofer

Det tragiske skredet i Ask på Gjerdrum traff hardt. Vi blir små når en million tonn leire beveger seg. Det er direkte vondt å se bildene og innse tap av menneskeliv, trygghet og verdier.  Derfor må vi gjøre alt vi kan for at det ikke skal skje igjen.

Det er varslet at en granskningskommisjon skal se på årsaken til skredet. Det er viktig for at vi kan lære av denne tragiske hendelsen. Ambisjonene må være at det skal være trygt å bo uansett hvor man bor.

Vi kjenner fortsatt ikke kvikkleiras indre hemmeligheter godt nok med tanke på sikker kartlegging og best mulig grunnforsterkning. Vi klarer heller ikke å forutsi årsak eller virkning av de store flommene vi har opplevd eller når og hvor truende jordskred vil oppstå. Men vi må likevel forholde oss til det. Spørsmålet er hvordan. Her er økt kompetanse, ny kunnskap og mer forskning sentrale stikkord.

Flommer og skred skjer ikke uten videre. Fra tidligere undersøkelser vet vi at kvikkleireskred utløses av noe konkret, som erosjon langs elver og bekker, ofte utløst av flom (f. eksempel skredet i Verdal i 1893 med 116 omkomne). I de siste årene har årsaken i større grad vært anleggsarbeid (som for eksempel i Kattmarka, Namsos i 2009, Skjeggestadbrua, Holmestrand i 2015). Vi ser tydelig at virkning av anleggsarbeid kan forverres av ekstremt regn eller snøsmelting (Sørkjosen 2015, Altaskredet 2020). På samme måte vil overvann og elver ute av kontroll øke vassføringa og dermed faren for erosjon, som f.eks. Jølster i 2019.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skal vi bygge og bo i et utsatt område må vi forsikre oss om at vi har god nok sikkerhet i forhold til kvikkleireskred, flom og andre naturfarer. Da må de involverte ha tilstrekkelig kompetanse til å vurdere hvor og når farene kan oppstå. Det er ikke nok å kun vurdere den skråningen som er nærmest huset vi bygger for å sikre oss mot kvikkleireskred. Farene må vurderes i et større område, noe som nå kreves i NVE sin kvikkleire-veileder, men hvem skal gjøre det og hvilke krav skal stilles til disse?

Ansvaret for dette er det i stor grad kommunene som har. De skal gjennom sine Risiko og Sårbarhetsanalyser (ROS) kartlegge risikoen for flom og alle typer skred og ikke minst følge opp.

Arbeidet utføres i stor grad av rådgivende ingeniørselskapene, både store og små konsulentfirmaer, og involverer som regel Norges Geotekniske Institutt (NGI), SINTEF og NVE. De sliter med å skaffe nok kompetente medarbeidere til oppgavene som ofte er presset både på tid og kostnad.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Resultatet overlates til kommunene, og vi er bekymret for at mange av disse verken har ressurser, kapasitet eller kompetanse til å følge opp dette arbeidet godt nok. Nylig meldte NRK at Trondheim er den eneste kommunen i Norge som har en egen geoteknisk avdeling og eget utstyr for å ta og analysere jordprøver. Oslo kommune, Norges største by, har hatt en tilsvarende avdeling, men den ble lagt ned i 1991. Nå bygger de opp kompetansen på geoteknikk igjen.

Men de fleste norske kommuner har under 5000 innbyggere, de har en liten teknisk stab som skal håndtere alt fra vei og vann, til overordna arealplaner og detaljerte reguleringsplaner. Det er et stort ansvar som hviler på deres skuldre. Hvordan vil dette utfordres i fremtiden med et våtere og villere vær som kan føre til flere hendelser og store økonomiske konsekvenser? Har de tilstrekkelig kompetanse og nok kapasitet til å møte utfordringene? Vi frykter at det har de ikke.

Ved NTNU Institutt for bygg og miljøteknikk utdanner vi de aller fleste Masterkandidatene innen fagfeltet, og vi har det eneste norske miljøet som gir doktorgrader i geoteknikk. Skal vi fortsette å forsyne fagmiljøene i store bedrifter så vel som norske kommuner og konsulentselskaper med fagfolk må vi løfte disse klassiske fagområdene opp. De må satses på, både av utdanningsinstitusjonene og myndighetene. Vi mener at det er svært viktig å få opp kompetansen og kunnskapen i årene som kommer.

I tillegg til grunnundersøkelser kreves det solid kompetanse på tolking av målingene, vurdering av skredmekanismer, kompetanse på matematiske modeller og datamaskin-programmer for å simulere påkjenningene i form av spenninger og mulige bevegelser i skråningene, vurdering av flomfaren og erosjonsmuligheter. Arbeidet krever også tverrfaglig samarbeid mellom flere fagmiljøer.

Der dette gjøres gir det resultater. Vi utvider byer og tettsteder, bygger bedre veier og større bruer. Vi legger bane og vei under bakken for å kunne få et trivelig bymiljø over bakken. Det er gjennomført svært mange byggeprosjekter i kvikkleireområder, - uten skred fordi områdene er grundig vurdert av geoteknikere og andre fagfolk. Områder vi tidligere har holdt oss unna.

Naturkatastrofene på Gjerdrum, Kattmarka og Jølster minner oss på de enorme utfordringene kommune-Norge står fremfor. De minner oss også om at vi trenger å flytte grensene for vår innsikt og kompetanse på naturfarer som skred, ras og flom.

Mange bor og ferdes allerede i områder utsatt for naturfarer og vi kan dessverre ikke unngå å bygge på kvikkleire. Vi kan heller ikke flytte vekk fra alle elveslettene i Norge. Men vi skal sørge for at det skal være så trygt som mulig å bo der vi bor og vil bo i framtida. Da må vi prioritere utdanning og jobber innen disse fagfeltene.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!